tirsdag 22. mai 2012

Judas hos psykologen

”15 minutter på å skrive journal og så kommer Judas”, tenkte psykolog Ivar Moll der han satt med kaffen sin og prøvde å skrive en rettferdig og balansert journal etter forrige klient.
Det var over et år siden han hadde sett Judas nå. Etter 7 år med terapi sa han plutselig at han ikke trengte terapi mer. Ganske fantastisk egentlig, så mye som han hadde hatt å slite med.
”Det skal bli fint å se han igjen”, tenkte psykolog Moll da han gikk til venterommet for å ønske Judas velkommen. Det var skummelt også. Ofte når en klient tok kontakt etter en periode uten terapi så var det fordi det hadde skjedd noe vondt sånn at klienten hadde det vanskelig igjen.
”Hei Judas”, sa psykolog Moll. ”Har du tatt deg noe å drikke?”. Psykolog Moll husket godt at Judas likte å drikke te mens de snakket sammen. ”Jepp”, sa Judas og fulgte psykolog Moll inn til samtalerommet og satte seg ned på stolen sin. En stol han hadde sittet på i kanskje 300 timer til sammen. Han kjente at han følte seg hjemme der.
”Hvordan går det med deg Judas, det er lenge siden sist”, spurte psykolog Moll.
”Det går drit bra”, svarte Judas med sitt litt råe smil. ”Jeg hakke hatt angst på lenge. Jeg våkner ikke lenger klissvåt om natta, jeg sover rett og slett som en unge. Gifte meg skal jeg også. Med samme dama.
Dessuten så tror jeg at jeg vet hvorfor jeg hadde angst. Det er det jeg ville fortelle deg!
Husker du vi snakket om grensesetting?”
Psykolog Moll nikket anerkjennende.
”Overgrepene jeg opplevde da jeg var liten var jævlig. Men det verste med dem var at kroppen min lærte at jeg ikke kunne beskytte meg mot omverdenen. Det er derfor verden var så farlig for meg. Kroppen min trodde ikke noe på at jeg ville beskytte den hvis det skjedde noe.
Men nå!
Nå setter jeg grenser i øst og vest. Jeg har forstått at jeg kan påvirke verden med mine ord.
Jeg vil ikke, er faen meg den beste setningen jeg noen gang har lært meg. Det har hjulpet meg mye dette her, Ivar. Jeg må selvfølgelig prøve og samspille med verden. Men kjenner jeg at noe er feil, så sier jeg nei! Det er akkurat som om jeg har tatt tilbake eiendomsretten over min egen kropp.
”Dette var fantastisk å høre Judas, gratulerer. Hvordan er det med samvittigheten din nå som du står opp for deg selv og, sier STOPP!”, spurte psykolog Moll.
”Samvittighet ja!”, fortsatte Judas. Det var jo det som var problemet. Jeg følte meg alltid dust og vanskelig hvis jeg ikke var enig, eller ikke ville ett eller annet. Kanskje det jævligste av alt var at jeg var redd for at folk ikke skulle like meg! At jeg skulle bli aleine.
Men så leste jeg noen psykologgreier som ga meg et spark rævva.  Eksperimenter med dyr. De dyrene som ble utsatt for vonde ting de ikke kom seg unna fikk redusert produksjon av serotonin og noradrenalin i huet. Serotonin og noradrenalin. Stoffer i huet som påvirker følelseslivet. Det vet du vel Ivar?”.
”Ja det kjenner jeg til”, svarte psykolog Moll. ”Poenget med angst og depresjonsmedisin er for eksempel å øke mengden av serotonin og noradrenalin i hjernen.”
”Ja, akkurat”, ivret Judas. ”Det som er jævlig tøft i den sammenhengen er at dyrene som ble utsatt for vonde ting og klarte å komme seg unna fikk økt mengde av serotonin og noradrenalin i hjernen. De dyrene som lærte å påvirke omverdenen produserte sitt eget dop. Serotonin og noradrenalin.
Jeg har laga min egen angstmedisin. Helt uten resept:
Si i fra” eller ”Sei i frå” som det heter i Telemark. Det virker Ivar, jeg lover deg, det virker.
Det er klart samvittigheten svir når jeg setter grenser, men sånn som jeg ser det nå så blir jeg sjuk av og ikke sette grensene mine. Dyrene som ikke kom seg unna fikk redusert serotonin og noradrenalin i hjernen. De ble triste, redde. De ble sjuke. Derfor klarer jeg mer og mer å drite i samvittigheten. Ingen er tjent med at jeg blir sjuk.
Dessuten merker jeg at folk ikke tar det så ille opp hvis jeg sier nei til ting jeg ikke vil.”
”Så herlig, gratulerer. Du har kanskje rett og slett bevist at opplevelsen av å kunne påvirke verden øker signalstoffene i hjernen på mennesker på samme måte som med dyr?”, sa psykolog Moll med entusiasme og smil.
”He, he, he”, lo Judas og slurpa I seg litt te. “Jeg har bestemt meg for å bytte navn jeg!”.
”Åh, tenker du på det med Judas, svikeren? Du har vel aldri sveket noen?”, undret psykolog Moll.
”Jo det har jeg, sa Judas. ”Jeg har sveket meg selv”.
”Du har vel gjort så godt du har kunnet”
”Ja da, psykolog Moll. Jeg er ikke skyld i overgrepene, det har jeg forstått etter alle disse årene i terapi. Overgriperen er og blir en stakkarslig drittsekk. Poenget. Det som er nytt. Hvis jeg kjenner at kroppen sier i fra at det er noe jeg ikke vil, så har jeg begynt å høre på den. Da sier jeg: Nei, det vil jeg ikke!
En ting er faen meg sikkert.
Jeg svikter aldri meg selv igjen!”

Litteratur:
Berge, T. (2002). ”Depressive lidelser, -utrykksform og utbredelse”. Tidskrift for Norsk Psykologforening, 39, 9-24. (Omtaler blant annet eksperimenter med dyr, kontroll av omgivelser og nivå av serotonin og noradrenalin i hjernen.)

1 kommentar: