tirsdag 5. juni 2012

Alle gjør det stort unntatt meg!

Jeg leste en artikkel i Dagens Næringsliv på lørdag 2.juni som hadde overskriften: ”Et NAV av forventninger”. På forsiden av avisen sto det ”Deppa av å jobbe”. Artikkelen handlet om at det stadig blir flere unge uføre. To tredjedeler av de uføre i 2008 er det grunnet en psykisk diagnose mot halvparten i 1999. Jeg opplevde artikkelen som sterk og at den synliggjør en skremmende trend. Velferdssamfunnet, oppveksten i overflod, manglende forståelse for krisetider med fattigdom og lite mat og enorm fokus på selvrealisering i oppdragelsen forklares å skape skyhøye forventninger hos ”Generasjon Meg”. Det ser ut som alle vil bli kjendis. Ref: Big Brother, Idol, Norske Talenter, You Tube, Facebook og blogger.
Noe som er umulig! Selvfølgelig!
Når jeg leser det de unge som er intervjuet i artikkelen forteller, så skjønner jeg godt folk som får lyst til å si: ”Nå må du faen i helvete se å skjerpe deg”. – Røyk og Cola til frokost!
Problemet er at uansett hvor autoritær du er i stemmen så er det ikke sikkert det vil hjelpe. En psykisk lidelse, en depresjon, angst kan ikke fikses ved hjelp av en farlig torpedo som sier: ”Jobb og lik det, eller jeg knuser kneskålene dine.”
Eller kan det, det?
Jeg leste en gang en artikkel som forklarte at psykiske lidelser ble kraftig redusert i krigstid. Eller hva med Rudy Giuliani som fikk redusert kriminaliteten i New York blant annet ved å innføre hurtigdomstoler. Siden de kriminelle visste at de ble straffet hardt og raskt så sluttet de med ulovligheter.
Kanskje vi skal stramme dem opp? Disse bortskjemte, late, umotiverte jævlene som blir deprimert av å jobbe. Hva med å fjerne NAV pengene? Da hadde nok motivasjonen for å jobbe kommet seg. 
Psykiske lidelser er kanskje redusert i krigstid og kriminaliteten har sunket i New York, men det er ikke sikkert smerten ved psykiske lidelser er borte selv om den er mindre synlig og det er ikke sikkert ro er det samme som harmoni.
Jeg husker en setning fra en bok jeg leste en gang: ”Du kan ta villmannen ut av jungelen, men du kan ikke ta jungelen ut av villmannen.” Slik jeg forstår det handler setningen om kultur. Kultur kan forklares på mange måter og er et omfattende begrep. I denne sammenheng handler kultur for meg om noe som gjennomsyrer tanker, forståelse, følelser og atferd hos menneskene som lever i kulturen. Kulturen sitter i hodet på folkene. Vi kan mene mye om virkelighetsoppfatningen til mennesker vi møter på vår vei.
Men, den virkelighetsoppfatningen de har, er den virkelighetsoppfatningen de har.
Så! Sånn har det gått. Alle vil bli noe helt spesielt, en anerkjent kunstner, rockestjerne, pornostjerne, forfatter, verdens mest leste blogger, en søkkrik forretningsmann, lottomillionær, fotomodell, filmstjerne, oppfinner av Facebook osv. Dette er forventningene som er virkeligheten til mange i vår kultur.
Ikke spør hva du kan få av landet ditt, men spør hva du kan gjøre for landet ditt. – Felleskap - Helt borte.
Jeg tenker ofte på Aristoteles og begrepet ”den gyllne middelvei”. For mye av det gode er for mye av det gode. For mykt er for mykt, for hardt er for hardt. For mye ansvar er for mye ansvar, for lite er for lite. Jeg vet ikke hva man skal gjøre for å endre holdninger, forventninger, tanker, følelser og motivasjon i tusenvis av mennesker. Jeg er jo glad for at ungdommen i dag og jeg selv har hatt det bedre enn faren min som vokste opp under krigen, hvor matmangel og fattigdom var en del av hverdagen. Men nå ser det altså ut til at det har gått for langt. Vi må senke lista slik at vi klarer å hoppe over den. Eller som en venn av meg sa. Vi må kaste lista. Massepsykosen som regjerer i vårt pengekåte system må endres. Systemet skaper for mange tapere.
Jeg var på et foredrag for et år siden hvor en anerkjent toppleder sa med forakt i stemmen sin: ”Det verste jeg vet er mennesker som sier, ja men jeg gjorde så godt jeg kunne”. Prestasjonskravene drives opp av konkurransemennesker som er en god del opptatt av vekst og å kunne rapportere økning siste kvartal. Det er nok også en og annen toppleder som blir beundret hvis de har sparket en kollega som bare gjorde så gått han kunne. Men det går jo bra. Helsevesenet har psykologer til å hjelpe sånne og trygdemidler til å forsørge dem med.
Det er ikke mulig at alle kan bli like gode til å gå på ski som Bjørn Dæhlie. Jeg etterlyser et samfunn som aksepterer turgåerne og hvor turgåerne har glede av turgåing.
Går det virkelig an å prestere bedre enn så godt jeg kan?
Det er ikke greit å være toppleder heller. Mitt inne i stormen, money talks - bullshit walks, vinn eller forsvinn. Flinke folk som jobber hardt for å oppnå målene sine. Men målene. Har systemet overtatt? Hadde Terminator filmene rett? Menneskene setter i gang noe som til slutt tar over?
”Se på meg pappa, se på meg mamma, sier barna våre”. Behovet for å bli sett og anerkjent ligger dypt i oss. Vår eksistens bekreftes gjennom andres bekreftelse av at du er der.
Spørsmålet jeg stiller meg: Går det an å føle seg helt spesiell, uten å være: ”On the cover of Rolling Stones”. Går det an å hente livskraften og gleden som ofte er i anerkjennelse andre steder enn på TV og går det an å realisere seg selv sammen med en kamerat på ei plankehytte på Hadeland?
Et ønske jeg har i mitt liv er å bli selvforsynt med anerkjennelse!
Går det an?
“Everybody is making it big but me” er en kul Dr Hook låt. At den er ganske gammel kommer tydelig frem ved tekst linjen ”And Elton John got two fine ladies”.
http://www.youtube.com/watch?v=kv_TA2S2z34

2 kommentarer:

  1. Hei Egil-Arne, enn venn tipset meg om bloggen din, og det er jeg utrolig glad for. Ble utrolig rørt av dette innlegget og gleder meg til å lese mer. Det er veldig godt at du ikke gjør de syke til offer, men heller stiller spørsmål angående samfunn og filosofi/krav til livskvalitet.

    Jeg har blitt veldig nedtrykt av denne Naving debatten, fordi jeg er ung og sykemeldt, har vært det nesten kontinuerlig siden 2005. Og det er ikke viljen det står på. Det er ikke latskap. Det er så mye mer annet og dypliggende enn det. Jeg håper du vil lese innlegget mitt om det å være en naver ganske ufrivillig. Det er ikke godt å få penger fra staten med å skulle klare seg på 5000 i måneden. Det er ofte jeg ikke har råd til mat, for jeg ønsker jo også - som de fleste å gjøre ting. Konserter foreksempel. (bare for å sette perspektiv. jeg er ikke kravstor, men jeg liker godt å kunne føle meg nogen lunde "normal" selv om jeg er syk.

    Jeg har skjønt med tiden at det er ikke en global anerkjennelse jeg er ute etter, men å gjøre det jeg liker best og føle meg vellykket for at jeg klarer det.

    Her er linken om du vil ta en titt;

    http://tonemalina.wordpress.com/2012/04/01/en-annen-trygdesnylters-brekninger-bekjennelser-den-ettertraktede-feriekolonien-pa-psykiatrisk-avdelig/

    Hilsen Tone Malina

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tone Malina. Tusen takk for din kommentar. Jeg har med stor interesse lest den bloggen du la link til, jeg har også lest flere av de andre innleggene dine. Jeg forstår at du vet hva smerte er. En total smerte det er umulig for de som ikke har opplevd det å forstå. Det gjør meg vondt at du vet hva denne smerten er. Det viktigste jeg leser i bloggene dine er at du har masse ressurser, Kreativitet, handlekraft og håp i deg. Jeg ønsker deg alle gode ting på veien mot din frihet. Og jeg er enig med deg. En konsert må man ha lov til å dra på. Rock'Roll er bra, syns jeg da. Vennlig hilsen egil-arne

      Slett