mandag 25. juni 2012

Er dette noe for sommeren 2012?

Du gjør så godt du kan, jeg gjør så godt jeg kan, barna våre gjør så godt de kan!
Jeg har hørt snakk om begrepene selvtillit og selvfølelse. Selvtillit handler slik jeg forstår det om tilliten, eller troen på at man kan få til noe, hvis man prøver på å få det til. Selvfølelse er noe annet. Slik jeg forstår det handler selvfølelse om hvilken aksept man har i forhold til seg selv. Om man er glad i seg selv. GLAD I HELE SEG SELV. Ingen lett bestilling det der!
Har man drømme-selvfølelsen så tenker jeg at man har en slags omsorgsverden inni seg selv i forhold til seg selv. Hvis man for eksempel opplever å mislykkes med noe i den materielle, markedsorientere, verdens flinkeste mamma, være vellykket verden, vil man, hvis man har drømme-selvfølelsen, allikevel oppleve at man har en god verdi. Fordi verdien av deg selv hviler i kjærlighet og total aksept av deg selv. Den hviler ikke i størrelsen på bil, karakterer, om du ammer i 12 måneder, eller hvor fort barna dine løper 60 meteren.
I forbindelse med min drømming om drømme- selvfølelse tenker jeg ofte på skyldspørsmålet.
Jeg opplever ofte det jeg kaller for ”skyldinduksjon” i menneskers fortellinger fra oppveksten. Jeg opplever å se skyldinduksjon mellom par, i politikk, på jobb i media og annet.
Skyldinduksjon handler for meg om at en person snakker til en annen på en måte som skyver eierskapet til skylden for ett eller annet over på den andre. Indusere skyld over på en annen. Skyldinduksjon. Jeg kan ane en syrlig undertone av at du er dum og jeg er mye bedre enn deg, når jeg overhører det jeg kaller for ”skyldinduksjon”.  Noen induserer skyld over på seg selv. Suger til seg skyld som en tørr svamp i Sahara suger til seg vann.
Her er en historie om en pappa som også gjør så godt han kan:
Jeg var på et kjøpesenter en lørdag formiddag for noen år siden. I korridoren mellom butikkene så jeg en pappa og en datter komme gåendes. Pappaen gikk foran og datteren gikk bak. Begge bar på en motorsykkelhjelm. Datteren i 10 års alderen gikk med glade skritt i takt bak pappaen sin. Jeg fikk følelsen av at både hun og pappaen kjente at de hadde ett fint og nært felleskap. Hun virket veldig stolt over at hun og pappaen hadde kjørt motorsykkel og nå gikk de sammen med hver sin motorsykkelhjelm. Alle på kjøpesenteret kunne se at hun var jenta til pappaen sin. Og alle kunne se hvor fint de hadde det sammen. Og pappaen. Som hadde ordnet det hele. Han var flott. ”Jeg skulle ønske jeg fikk til noe sånt. Trenger ikke motorsykkel for å få det til heller”, husker jeg at jeg tenkte.
Situasjonen var nydelig, det bredde seg en varme i meg og jeg nøt øyeblikket.
Plutselig mistet datteren motorsykkelhjelmen. Pappaen hørte hjelmen falle i bakken, han snudde seg brått og snakket med høy og sint stemme. ”Har ikke jeg sagt at du skal bære hjelmen med begge hender. Hvor mye tror du ikke jeg har jobbet for å få råd til å kjøpe denne hjelmen. Nå har du laget en ripe i den, SE HER! Dette er siste gang du får være med på motorsykkeltur”.
Jenta sto der. Hun ble bitteliten. Fellesskapet var i oppløsning. Hun var skjøvet ut i kulden. Munnen bevegde seg men hun sa ingen ting. Hun var på gråten mens hun tok i mot beskjeden.
Så gikk de videre. Sammen.
Jeg lurer på hva skyldinduksjon kommer av. Det er mulig at datteren i eksemplet over ikke ønsket å miste hjelmen. Hun var i utgangspunktet kanskje mer enn nok lei seg for at hun hadde mistet hjelmen i utgangspunktet. Det er mulig pappaen hadde brukt sine siste krefter for å ta med seg datteren sin på motorsykkeltur. Kanskje han hadde rett til å bli sint? Kanskje han ikke var sint? Kanskje de har en sånn tone. At de elsker hverandre på den måten. Det eneste jeg vet er at han snakket med høy stemme og at datteren sto stille, så ned og fikk tårer i øynene.
Jeg tror det hadde vært bedre for datteren hvis pappaen hadde hatt krefter til å si: ”Uff det var uflaks jenta mi. Men hjelmer er jo til for å tåle en støyt. Dette går bra.”
Det er ikke lett å reagere på en sånn måte alltid. Det vet jeg som pappa selv. Man kan være sliten, eller stresset, eller man kan mene at man har sagt i fra en del ganger om hvordan hjelmer skal bæres. Men på et eller annet tidspunkt. En time eller to etterpå, eller for eksempel i dag. Det går an å be om unnskyldning hvis man kjenner det behovet. Si at reaksjonen min var urettferdig. Det var fordi vi hadde så mye vi skulle rekke. Jeg var stresset. Det var feil av meg. Det at hjelmen datt i bakken var et hendelig uhell. Uhell skjer oss alle. Unnskyld kjæreste vakre jenta mi.
Kanskje det var det denne pappaen gjorde senere. De var så fine sammen. De var på motorsykkeltur. Datteren hadde egen hjelm. Ikke noen smågutt han pappaen der.
Jeg tror det er fint hvis vi foreldre klarer å flytte unødvendig skyldbelastning vekk fra barna våre. For mye eierskap til skyld i oppveksten er ikke så bra tror jeg.
Er ideen om ”Skyldfri sone” noe for sommeren 2012?
”Skyldfri sone” kan handle om å være sammen med barna sine som i drømmen om drømme-selvfølelsen. Opplevelse av egenverdi uavhengig av prestasjoner. At man som foreldre ser seg selv i speilet og sier. Jeg gjør så godt jeg kan. Det er ”jaggumeg” sikkert. Det gjør barnet mitt også. Kanskje, hmmmm, er ”Skyldfri sone” noe for meg.  Eller kanskje ikke. ”Skyldfri sone” er ved bruk også ment for deg selv i forhold til deg selv. Det å gi seg selv amnesti. Fritakelse for straff. La amnestiet strømme gjennom blodet til hver en avkrok av kroppen din.
”Skyldfri sone” er ikke oppdragelse uten grenser eller oppdragelse hvor omsorgspersonen setter seg selv til side. ”Skyldfri sone” handler heller ikke om fravær av empati eller samvittighet. Spennende balanseganger. Utviklende. Jeg tror vi kan finne vår egen gode forståelse av begrepet ”Skyldfri sone”. I forhold til barna våre, til kjæresten, på jobben til venner. Og ikke minst i forhold til oss selv.
”Skyldfri sone”:
Jeg, egil-arne, får det ikke til spesielt ofte. Det kan jeg skrive under på.
Men en gang har jeg i alle fall fått det til!
En gang mistet min datter 10 egg på det nyvaskede kjøkkengulvet noen minutter før gjestene kom. Alle ti eggene knuste og gørra rant i alle retninger. Seig uhåndterlig slimete eggegørr blandet med eggeskall. Det rant også under kjøleskapet og komfyren.  Jeg hadde sovet godt den natten, var uthvilt og hadde mye å gå på. Jeg var så rolig som jeg skulle ønske jeg alltid var. Jeg var en voksenfigur. Rollemodellen. Oppdrageren. Pappaen fra paradis. Jeg observerte det hele, rolig, mens den melkebaserte sausen plutselig kokte over og spruta vegg i mellom, eggslimet var som en syndeflod på kjøkkengulvet samtidig som de nye svigerforeldrene mine ringte på døren. Jeg så på ansiktet til min datter gjennom hele episoden. Hun var like glad og trygg i ansiktet mens alt skjedde. Ingen selvforakt, eller forventning om straff. Ikke, du er dum pappa. Ikke en rykning å spore. Hun så på meg og jeg opplevde at hun visste at jeg dypt i min sjel tenkte at det er kjedelig når noe sånt skjer. Men det er et uhell. Uflaks er uflaks. Ikke noe annet!
Så sa hun: ”Det gjør ikke noe pappa, vi kjøpte jo den store pakken med tørkerull i butikken i går. Vi bare tørker opp vi”.
Og når gjestene kom så lo vi så det var utslag på Richters skala i Bergen. Jeg har ikke ledd så mye siden første gangen jeg så filmen ”Hjelp vi flyr”. Det blir som med bowling. Selv om man har kastet en Strike. Ser det ut til at det er vanskelig å få til en ny Strike i kastet etterpå. Det rart. Det er jo bare å kaste på akkurat den samme måten.
Jeg gjør så godt jeg kan! Du gjør så godt du kan! Barnet ditt gjør så godt det kan!
Egentlig vanskelig å skrive om ”Skyldfri sone” uten selv å bli skyldinduserende.
Jeg har balansert og balansert denne teksten så godt jeg kunne slik at den i seg selv skulle være noe samtidig som den var en ”Skyldfri sone”.
Dessuten: Vi har den selvfølelsen vi har. Er det feil, det også nå da?
Lett er det ikke. Jeg klarte ikke bedre.
Men på en god dag i ”Skyldfri sone” så går det bra det også!
Peace out.
ea

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar