tirsdag 31. juli 2012

Frank og Molly

Det var en gang to små mus som var så glade i å spise ost. Ikke så uvanlig for mus å spise ost egentlig. De aller, aller fleste mus spiste ost. Oster med alle mulige forskjellige smaker. Ut i fra hva Molly og Frank forsto så var det hvitost de aller fleste musene spiste.
Noen mus likte å spise brunost, noen mus likte og spiste blåmuggost og noen likte å spise hvitmuggost. Noen ytterst få mus spiste sågar Emmentaler. Emmentaler var en veldig sjelden ost fra Emme i Sveits. Det var bare de rike musene som hadde råd til å spise den osten. Blant alle musene ble Emmentaler kaldt for ”ostenes konge”.
Veldig mange mus strevet hele livet for å kunne spise Emmentaler. Det så fantastisk ut å spise Emmentaler. Spiste du Emmentaler så var du en viktig mus, en vellykket mus, en verdifull mus.
Men slik Molly og Frank forsto det så spiste mus flest, hvitost.
Molly og Frank var kjærester. Det hadde de vært i mange museår. Grunnen til at de den gangen for mange år siden ble så glade i hverandre.
At de ble kjærester!
Grunnen til det var at de hadde en viktig ting felles. De likte begge to å spise Dravle. Dravle er navnet på en ost det også. Det var ikke så mange mus som spiste Dravle lenger. Før var det flere mus som gjorde det men ikke nå. Musene spiste hvitost. Hvitost var den osten det var lettest å få tak i, i museland.
Musene som eide hvitostfabrikkene spiste Emmentaler. De likte godt å fortelle de andre musene i museland at det var fortreffelig å spise Emmentaler. Å spise Emmentaler var selve meningen med det å være mus.
Det var ikke vanskelig for Emmentalermusene å fortelle mus flest hvor fint det var å spise Emmentaler. Emmentalermusene eide både MuseTv, Museavisa og MuseRadioen.
Musevisa eide de også.
Grunnen til at Emmentalermusene likte å fortelle om Emmentalerostens fortreffeligheter var at de trengte mange mus til å jobbe på hvitostfabrikken. De trengte mange mus som kunne jobbe hardt hele livet. Det var det som gjorde Emmentalermusene rike slik at de kunne spise mer Emmentaler.
Noen ganger lot Emmentalermusene en og annen hvitostmus bli en Emmentalermus. Det var sånn det måtte være for å holde liv i ideen om at spising av Emmentaler var selve målet med alt. Hver gang en hvitostmus klarte det og begynte å spise Emmentaler, fikk de den nye Emmentalermusen til å fortelle hvor fint det var og endelig ha blitt en Emmentalermus.
Det var forskjellige grunner til at Frank og Molly hadde fått lyst til å spise Dravle. Hvorfor det ble akkurat Dravle var ikke så viktig egentlig. Det som var viktig var at det var Dravle. Noen mus synes Molly og Frank var annerledes. Men det gjorde ikke noe. Molly og Frank elsket hverandre fordi begge likte å spise Dravle. De hadde alltid følt det sånn. Det var akkurat som om det blusset opp en liten brann inni musekroppen til begge to når de møttes første gangen.
En dag begynte plutselig Molly og Frank og krangle. Frank klagde på at Molly absolutt skulle spise Dravle med musegaffel. Molly klagde på at Frank absolutt skulle spise dravle bare med muselabbene, uten musegaffel.  Dette var starten på en rekke krangler om det samme temaet.
Noen ganger kranglet de så mye at bråket var som isvann på den fine brannen de hadde inni musekroppen sin.
Det var en vanskelig situasjon fordi for Molly var dravlespising med gaffel det som var riktig. Molly var en gaffeldravlespisermus. Det var sånn hun var.
Problemet ble ikke noe mindre av at det for Frank var viktig å spise Dravle med muselabbene. Han var en muselabbdravlespiser mus. Det var sånn han var.
En gang kranglet de så mye om gaffeldravlespising og muselabbdravlespising at hele den fine lille brannen inne begge musekroppene slukket.
Frank flyttet vekk fra musehullet de bodde i.
Så satt de der i hvert sitt musehull. Molly med gaffel uten Frank. Frank uten gaffel og uten Molly.
Etter noen dager ble de lei seg begge to. De savnet den gangen brannen inni musekroppen brant så fint.
For Molly og Frank var det akkurat den lille fine brannen inne i musekroppene som hadde vært viktigere enn å bli en Emmentalermus.
Frank snakket med sine musevenner om viktigheten av å spise Dravle med muselabbene.
Han var tross alt en muselabbdravlespisermus.
Molly snakket med sine musevenner om viktigheten av å spise Dravle med gaffel.
Hun var tross alt en gaffeldravlespisermus.
Uansett hvor mye de snakket med vennene sine så savnet de den lille fine brannen inne i musekroppene sine.
Snipp snapp snute så var det eventyret ute.
Epilog:
I Liverpool kan man ta en tur med The Subway, undergrunnsbanen. Hvis man gjør det og skal ut av vognen etter reisen så er det ofte et skilt med store bokstaver der. ”Mind the gap” står det. Det er et ganske fint skilt. Det gjør at man kan unngå å falle ned i hullet mellom undergrunnsvognen og perrongen. Det er nok fort gjort å falle ned i et sånt hull hvis man ikke er observant på gapet.
Det er fint at det er muligheter for brann i musekroppene til Frank og Molly.
Det er fint at både Molly og Frank liker å spise Dravle.
Går det an å bli enige om noen viktige gi og få greier slik at gapet er levelig uten at verken gaffeldravlespisermusen eller muselabbdravlespisermusen føler at de selger seg for dyrt?
Sånn at brannen kan begynne å brenne igjen.
Lun og god musekropp brann.
Eller er det ingen vits?
Og forresten:
Det er ikke noe galt med hvitost.
Men hva er det med dette maset etter Emmentaler og ost generelt?
Det er jo moltesyltetøy som er best!
:o)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar