tirsdag 10. juli 2012

Knurring!

Da jeg jobbet i forsvaret fra 1985-1995 brukte vi VHF radio som kommunikasjonsutstyr. Kallesignalet til den øverste sjefen, stor sjef, var 9-1.
Før jeg fikk oppfylt drømmen min om å jobbe som psykolog jobbet jeg en periode i næringslivet med både sjef og direktør i tittelen min. Det finnes bilder av meg i dress men jeg trivdes best i sko, bukse og genser. Jeg brukte mye tid på jobben. Lange dager, helger, helligdager, netter og ferier. Noen ganger satt jeg også ved PC’en og skrev om markedsføring, prestasjoner, strategier og tiltak mens lille Marie lekte rundt bena mine. Leit og tenke på i grunn siden jeg det meste av hennes liv har vært helgepappa. Jeg likte jobben min veldig godt. Flow er et begrep som ble lansert på 70 tallet i psykologi doktorgraden til han med det vanskelige navnet (Mihaly Csikszentmihalyi). Noen ganger når jeg har øvd med band har det også hendt at det svinger. ”Slave to the rhythm”. Glød! Jeg følte at jeg var med på noe som var viktig. Noe større. Livsglede. Jeg brant i alle retninger for den jobben.
Vi satte blant mye annet positiv tilbakemelding og trivsel i system. Verdigrunnlaget passet meg. Gode relasjoner. Helse. Føle seg sett. En arbeidsplass som skulle være et bra sted å være.
Sjefen min som ville ha det sånn, ledergruppen. Det var fint å jobbe sammen med dem. Og kollegene. Jeg digget dem alle som en. Vi gjorde en utrolig bra jobb. Noen er venner for livet. Jeg opplevde oss som et superteam. En eventyrlig økning i inntekter var også et faktum.
 En gang sa mamma til meg. Jeg forstår at dere er en gjeng som prøver å få til noe bra. Jeg forstår det. Men pass på deg selv Egil-Arne. Du ser sliten ut.
Mange, mange har sagt at de syns jeg var flink i jobben min. Noen har sagt jeg hadde veldig stor fart og at de derfor noen ganger følte seg overkjørt. Noen feil gjorde jeg også. Noen syns jeg var for mye i farta på firmafester. Det var ikke i nærheten av mye annen moro jeg har vært med på opp igjennom. I sosialpsykologien snakkes det om roller og rolleforventninger. Jeg var leder. Sånn sett! Noen ganger var det for heftig. Sånn var det før. Sånn er det ikke nå. Bra, sikkert! Kjedelig, noen ganger! ”Hvor er det blitt av alle gutta”, er en setning i et dikt av Lars Saabye Christensen.
En leverandør jeg jobbet mye med kalte meg for ”Instant Coffee” mannen. Når jeg trengte noe så trengte jeg det som regel i går. Et rekrutteringsfirma jeg snakket med en gang sa de skulle undersøke om det var et firma som kunne tåle den kraften og energien jeg hadde. Han sa det var positivt ment. Jeg opplevde det ikke sånn.
Jeg vet ikke om jeg ville hatt en sånn jobb igjen. Jeg vet ikke om jeg hadde fått en sånn jobb hvis jeg hadde villet ha den. Det jeg vet er at hvis jeg hadde hatt en sånn jobb nå så ville jeg gjort noen ting annerledes.
En gang vi hadde informasjonsmøte med 9-1 stilte jeg et spørsmål i plenum. 9-1 svarte på en måte som gjorde at jeg følte meg liten og såret. Jeg opplevde at alle ca. to hundrede som var på møtet stirret på meg mens jeg kjente jeg krympet og ble til en mygg uten vinger.
Først tenkte jeg at jeg hadde stilt et dumt spørsmål. Det hadde jeg sikkert. Men det var om noe jeg var opptatt av den gangen. Etter møtet var det flere direktør kollegaer som kom bort til meg og lurte på hva som hadde skjedd. På kvelden ringte det en direktør og snakket lenge med meg. Jeg husker denne personen sa at han syns at 9-1 ikke burde ha gjort det han gjorde. Flere av vennene mine på jobben sendte sms. Jeg husker jeg ble lei meg. Og sint. En sa jeg var for sårbar. Helt korrekt. Sårbar. En snakket om presset som var på 9-1 for tiden. Det var mye som skjedde den perioden. Mange viktigere valg å forholde seg til enn spørsmålet mitt. En sa jeg hadde et stort ego. Jeg opplever det stikk motsatt. Når mennesker der og da vet hva som er årsaken til hvorfor jeg føler det jeg gjør. Da blir jeg skremt fra vettet.  En sa det ikke var noe å ta på vei for. Drit i det. Vi har en jobb å gjøre.
En sa jeg måtte være forsiktig.
Etter en uke sendte jeg en svada innpakket ”bomullsmail” til 9-1 og fortalte at jeg hadde følt situasjonen ubehagelig. Jeg fikk et svar tilbake på mail. Jeg opplevde at svaret var profesjonelt med litt undertekst. Svaret gjorde det ikke noe bedre for meg.
Jeg vet ikke hva som var rett eller galt i denne situasjonen. Det var ikke så stor sak egentlig. Jeg tror ikke noen som var på møtet husker situasjonen. Jeg tenker sjelden på det. Jeg husket den i dag.
Det opplevdes ikke som en bra situasjon å være i. Jeg har vært i situasjoner som har vært verre for meg lenge før og senere.
Jeg husker jeg ble lei meg. Og sint. Jeg husker at jeg ikke kunne være akkurat det.
Ved frokostbordet i ferien vår for noen dager siden kom lille Elias på 4 år opp med en ide. Han sa: ”Rekk opp hånda den som heter Egil-Arne”. Jeg rakk opp hånda. Han fortsatte. ”Rekk opp hånda den som liker syltetøy”. Alle seks rundt bordet rakk opp hånda. Han sa: ”Rekk opp hånda den som heter Marie”.  Marie rakk opp hånda. Det var kjempegøy. Han kom med alle mulige grunner til at vi skulle rekke opp hånda. ”Rekk opp hånda den som skal spise is i dag”. Det var herlig. Han var i sentrum av all oppmerksomhet. Han frydet seg. Han så forventningsfullt på alle rundt bordet når han kom med utspillene sine. Han rakk opp hånda først. De store blå øynene hans strålte. Han var en liten muskelbunt på 20 kg med glede som sprutet gjennom hele kroppen.  Vi andre begynte også. Søsteren hans: ”Rekk opp hånda den som badet i går”. Alle som hadde badet rakk opp hånda. Jeg sa: ”Rekk opp hånda den som skal bade i dag”. Alle rakk opp hånda. Det var skikkelig morsomt. Alle kjørte på med sine ideer. Det var noen minutter siden lille Elias hadde hatt plass med ideen sin.
Plutselig reiste han seg opp på stolen. Med stram og ristende kropp, strake ben og strake armer nedover på begge sidene av kroppen så flekket han tenner. Dette ville vært en ny og enda sintere statue av en sinnatagg. Han knurret så han ristet i kroppen. Så gråt han. Han hylte og knurret samtidig. Så løp han bort til sofaen og gjemte seg bak den. Han slo i sofaen. Noen ganger stakk han hodet opp bak sofaen og knurret. GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR. Tre ganger ropte han DUMMING. DUMMING. DUMMING. Søsteren hans var den første som brukte ideen hans. Derfor var det henne han rettet sinnet sitt mot. Så knurret han. Han knurret som en svane som freser hvis man kommer for nærme. Eller han knurret som en løve. Som Løven Leo! Han var som en kasserolle med kokende vann. Han kokte og vannet fordampet slik at det ble mindre vann i kjelen etterhvert. Foreldrene holdt rundt han. De var der. Foruten om det fikk han koke i fred.
 Jeg syns situasjonen var overraskende fordi jeg tenkte det måtte være gøy å komme med en ide som alle ville bruke. Jeg satt stille og observerte.
Etter ca ti minutter da alt sinne hadde fordampet og kjelen var tom så ble han rolig. Vi ba om unnskyldning for at vi hadde tatt over ideen hans.
Dagen etter begynte han med leken sin igjen. Det var fantastisk gøy denne gangen også. ”Rekk opp hånda den som liker kjærlighet på pinne”. ”Rekk opp hånda alle som er glad i Mamma og Pappa og Søsteren min”. ”Rekk opp hånda den som er glad i Egil-Arne og Marie” Etter en stund spurte vi han om vi kunne komme med forslag vi også. Det fikk vi lov til. ”Rekk opp hånda alle som har det fint på ferie”. En koselig lek. Med masse latter.
Psykisk helse:
Jeg har sittet i mange ledermøter, jeg har overhørt mange samtaler, jeg har hatt mange samtaler selv, jeg har meglet i konflikter og jeg har drevet med par terapi.
Noen ganger har jeg gitt og flere ganger har jeg hørt godt innpakkede politisk korrekte beskjeder mellom mennesker med en undertekst skarpere, mer sårende og mer dødelig enn et nyslipt Samurai sverd. Andre ganger har jeg sett og jeg har selv opplevd å pakke mine følelser så mye inn at de ikke kunne pakkes ut igjen.
Folk har også fortalt meg at det de egentlig ville si, ikke ble sagt. At trykket varte noen dager og så ble det borte.
 Ble det borte?
Når uroen kommer. Klienter som er triste eller redde. Er det fordi lokket ble satt på? At normene i det moderne siviliserte forretningsmessige samfunnet ble til forakt for det som er menneskets natur.
Det du føler nå, er feil! Så dum du er!
Et liv hvor kroppen er et vondt sted å være er ikke godt. Jeg respekterer og jeg forstår frihetskjempere. Noen mennesker finner sin frihet i terapi, noen finner det i medisiner og noen finner det i 3000 år gammel visdom som i noen vestlige utkanter av verden (Norge? Europa? USA?) kalles for alternativt. Noen opplever at de finner sin frihet i rus for en periode. Så forteller de at de er glade for at de kom ut av det. Noen går til grunne. Noen finner frihet i religion. Noen finner det i engler eller annet som også for tiden kalles for alternativt eller spirituelt. Eller kosthold. Eller fysisk aktivitet. Eller…
Jeg har ikke noen endelig løsning i hvor friheten ligger. Jeg har gjort mye for å finne den i mitt liv. Noen ganger har jeg funnet den, andre ganger er den borte igjen.  
Min kompasskurs i min frihetskamp for tiden ligger i å slutte med ljuging. Det som er, er det som er. Hvis det er noe jeg liker, så prøver jeg å like det. Er det noe jeg ikke liker så prøver jeg og ikke like det.
Uten å trykke andre ned!
Eller trist eller redd. Født sånn eller blitt sånn etter møter med mennesker og situasjoner?
Er jeg sinna så prøver jeg å være det.
La det kokende vannet koke ferdig. Fordampe og forsvinne til et sted der det er større plass.
Jeg prøver å være noe for folks frihetskamp. For folks psykiske helse og det å ha det bra.
Denne bloggen er et sånt forsøk.
Et lite slag for knurring!

2 kommentarer:

  1. Artig å lese bloggen din Egil. Du gav oss lov til å knurre når du var leder for oss på Evjemoen. Jeg må bare si at nettop fordi det var lov å knurre når vi hadde god grunn til det så gjorde det noe med oss som jobbet sammen. Vi knurret som bare det innimellom, men på en oppriktig måte og vi tok det aldri foran soldatene, kun på bakrommet. Dagen etter jobbet vi bedre sammen enn noengang. Det bidro til en unikt godt arbeidsmiljø som jeg har savnet mange ganger etterpå.

    SvarSlett
    Svar
    1. :) fin tid på evje. Vi fikk til mye der Halvard. Hyggelig å høre fra deg. En gang skal jeg samle oss som jobbet sammen. God sommer :)

      Slett