mandag 11. mars 2013

Du er ikke alene, mandag 11 mars 2013

”Eventyret” om Ida, Arild og Jenny på korøvelse:
Ida hadde fylt 15 år dagen før hun var på korøvelse en onsdag for ikke så mange år siden. Koret besto av 30 jenter. Når de øvde sto de oppstilt i fire rader med ca. 7 og 8 jenter i hver rad. Kordirigenten Arild, en kjekk og anerkjent kordirigent på 37 år gikk ofte langs radene med de sangglade jentene og ga råd om sangteknikk.
På korøvelsen denne onsdagen merket Ida at noe var i gjære. Hun likte ikke det som skjedde. Hun kjente en vemmelse i kroppen da Arild stoppet foran henne. Han strøk henne over nakken og sneiet tilfeldig borti brystene hennes da han uanfektet gikk videre for å hjelpe de andre jentene med deres melodilinjer. Ida sa ingenting da det skjedde. Hun sa ingen ting da hun kom hjem til sine foreldre om kvelden. Hun kvelte det hun følte. Da hun lå i mørket i sengen sin sa hun til seg selv. "Arild gjorde ikke noe galt, jeg har ingen grunn til å føle som jeg gjør. Arild ville bare være vennlig. Hjelpe meg til å slappe av. Bli flinkere til å synge. Det som skjedde var et uhell. Skjedde det egentlig noe? Hva om jeg hadde sagt noe når det skjedde. Da hadde jeg laget en vanskelig situasjon for Arild og for alle. Det kan jeg ikke."
Så sovnet hun.
Onsdagen uken etter gruet hun seg litt da hun gikk til korøvelsen. Hun gikk fortere enn vanlig. På grunn av den ekle følelsen hun hadde etter seg gikk hun så fort hun kunne. "Glem det Ida, du er så følsom. Ikke vær vanskelig nå. Skjerp deg", tenkte hun mens hun gikk inn døren til skolebygget der koret hadde øving.
Da Arild begynte å gå langs radene med korister litt ut i øvingen kjente hun at det strammet seg i magen og skuldrene. Ikke mye, bare litt. Arild stoppet foran henne. "Prøv å synge med maven", sa han mens han masserte skuldrene hennes. Du virker litt anspent. Han sto innenfor hennes private sfære. "Slipp tyngdepunktet ned", fortsatte han.
"Fingrene av fatet din gamle gris", ropte plutselig Jenny. De andre koristene bråstoppet å synge. Alle stirret på Jenny. Gymsalen der korøvingen foregikk var fylt til randen av stillhet.
Jenny sto ytterst på høyre siden i raden nedenfor der Ida sto. Hun hadde sett seg litt rundt mens hun sang. Det var da hun oppdaget at kordirigenten Arild klådde på Ida.
For Jenny var det helt naturlig å si det hun mente. Lekeslossing og kameratskap med tre brødre hadde hatt sine fordeler. Det å si ting rett ut var en refleks hun hadde opparbeidet.
"Det der har faen meg ingenting med sangteknikk å gjøre din jævla drittsekk", fortsatte hun.
Arild trakk brått hendene til seg og rygget. Som om noen sto foran han med en pistol og sa: "Henda i været."
Baklengs, uten å famle særlig mye gikk han raskt ned til dirigentpodiet. Ida var rød i ansiktet. Inni seg var hun både lettet og flau. De andre jentene forsto ikke hva som skjedde.
For sikkerhetsskyld. ”Eventyret” handler selvfølgelig om mye mer enn invadering eller overtramp/ trakassering av fysisk eller seksuell karakter. Historien var et symbol på det å kjenne at noen tråkker over de grensene man har og om i slike tilfeller å gi seg selv retten til å si det som det er. Vi kjenner ikke Arild sin intensjon. Kanskje det var et uhell. Kanskje han ikke mente noe galt. Kanskje han er en litt fysisk, nær og vennlig person. Det er mulig det men det er ikke poenget her. Poenget er dine grenser. De går der de går. Du kjenner hvor de går.
Menneskers evne til å si i fra eller ta seg selv på alvor interesserer meg.
Hva er det som gjør at Ida og mange med henne ikke klarer å utrykke det de føler eller mener. Når og hvorfor ble det sånn at Ida ikke ga seg selv retten til å rope ut de ordene som hører til de signalene som kroppen så sjenerøst ga henne. Hva er det som gjør at Ida bagatelliserte sin egen vemmelse og nesten tok på seg skylden for det som skjedde? Hva er det som gjør at hun ikke sa i fra hjemme og hva var det som gjorde at hun gikk til neste øving selv om kroppen hennes strittet i mot?
Er det fordi Ida "vet" eller tror at følelsene hennes ikke er riktig. Eller tror hun at det er hun som har gjort noe galt?
Av en eller annen grunn ser det ut til at Ida mangler frihet til å si det hun mener og føler.
Grensesetting. Det å gi seg selv retten til å si det man mener eller føler kan oppleves vanskelig i en verden hvor det er definert hva som er riktig og gal måte å uttrykke følelsene sine på.
Rasjonalitet, hva nå enn det er, verdsettes høyt i vår hyperkognitive kultur.
Det å ha kontroll over følelsene sine, være flink med ord og elegant sette andre på plass er det som gjelder. Et krav til perfeksjon som er vanskelig å innfri.
Hvis du noen ganger føler det vanskelig å utrykke det du mener eller føler så vet jeg at du ikke er alene om det. Du er ikke alene om å tåle å føle deg tråkket på, du er ikke alene om å angre på at du ikke skaffet deg oppreisning. Tre dager etter at noe skjedde: "Søren. Det var det jeg skulle ha sagt, da hadde jeg satt han eller henne på plass."
Du er ikke alene om å tenke på sånne ting. Dessuten så er det ikke så farlig. Posisjoneringsspillet. Inkluderingen og ekskluderingen som kan foregå blant arbeidsfolk, toppledere, akademikere, spirituelle, religiøse og i barselgrupper: "Ta det rolig du. Barnet ditt kommer nok til å bli som våre etter hvert. Datteren din kommer til å krabbe snart hun også."
Det hele oppleves litt barnslig i grunn.
Det er spennende å sammenligne Jenny med Ida fra ”eventyret” over. Jenny bryr seg ikke om hvordan hun burde si ting. Hun buser ut med det hun føler. Der og da og ferdig med det.
Som dere skjønner så er jeg for utviklingsprosesser som gjør at man blir friere til å si det man føler og mener. Jeg liker at folk har sine stopp funksjoner intakt. Jeg er mer opptatt av stopp funksjoner enn av angrepsfunksjoner. Uten for mye grubling i etterkant.
Hvordan man kommer dit er det mange som mener mye om. Flere terapiformer, elsk deg selv litteratur, alternativ litteratur, mengder av annet lesestoff, kursing gir råd og beskriver teknikker for å komme dit. Dette er sånn sett, ikke noe nytt under månen.
Mange forteller at de opplever slike utviklingsprosesser som bra for dem. De opplever det som energiøkonomisering. En energiøkonomisering som kan være nyttig i en verden hvor folk sliter med plager som slitenhet, anspent nakke, litt for lite søvn, redsel som har satt seg fast i kroppen, tristhet dag ut og natt inn, senebetennelse og andre belastningsplager. Energiøkonomisering. Enøk er bra.
Teknikker er bra! Virkelig.
Men hva med bare å slippe seg løs?
Være sint når du er sint, trist når du er trist, redd når du er redd og æsj når det er æsj. Eller bare å være forelsket når du har 37 vimsete sommerfugler i magen.
Det å si æsj, nei og grrr kan du kanskje klare å utrykke i en "presset" situasjon.
Hmmm. Skummelt i en verden med et normalitetsbegrep som begynner å bli trangt. Folk som eier normalitetsbegrepet. De normale. De vellykkede. De riktige. Tvangsnevrotikerne som finner sin ro i å definere at du er unormal. ;o)
Og det å si: "Jeg liker deg", kan du kanskje også klare selv om du er forelsket og "fanget i en stormvind". Du risikerer å få nei. Du risikerer å få ja. Sånn er det. Da er i alle fall stormvinden ikke hemmelig lenger. Hvis det er det du vil.
Det viktigste for deg og meg er at vi, hvis det er mulig, slipper å være med på noe som vi blir kvalm, redd, trist eller syk av å være med på. En jeg kjenner til bruker pekefingrene på høyre og venstre hånd og lager et kryss foran ansiktet sitt og freser når noen kommer med forslag som er overtramp i forhold til hans grenser. Det ser rart ut. Forslagene som tråkker over grensene hans oppleves rarere. Han er over 40 år. Det virker. 
Med hans livshistorie. Jeg bøyer meg i støvet av respekt. Tøft mann. Tøft.
Flere som jobber med å lære seg å si i fra blir frustrerte de gangene de føler at de ikke får det til.
Vel! Jeg er sikker på at du gjør så godt du kan. Hvis du først har begynt å tenke bevisst på om du sier det du føler eller mener så er du på vei mot noe. Det er ikke sikkert at det er til hjelp å kritisere seg selv. Det er ikke sikkert det er til hjelp å si at du elsker noen du ikke elsker heller. Det er ytringsfrihet i dette landet. Gjør det egentlig noen forskjell om du lyver. Det du føler er det du føler. Det du mener er det du mener. Jeg tror det er fint å vise seg fram. På jobb også. Jada, vi er betalt for å gjøre en jobb. Jeg tror du skjønner hva jeg mener.
Sånn. "Dett var dett." Da har vi endelig lært det.
Å bruke følelsene som den GPS'en jeg tror det er. Kanskje vi ikke er så redd for følelser mer. Det er jo synd å lyve om sin egen opplevelse. Eller som vi sa med glimt i øyet da jeg jobbet i forsvaret. "Topp å jobbe i Hæren. Hadde det bare ikke vært for disse soldatene.”
Fint å være menneske.
Hadde det bare ikke vært for denne menneskeligheten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar