tirsdag 5. mars 2013

Historien om den blå vekkerklokken

Jenny satt i baksetet på bilen med en blå vekkerklokke på fanget.
Det var en gang en by som het Tikk Takk. Der bodde det mange mennesker som løp rundt for å rekke alt mulig. De var alltid tilgjengelig for alle til enhver tid hele tiden alltid. Mobiltelefonen deres sto på og uansett hvor folk var så kunne andre ringe dem.
Det hadde blitt sånn at folk virket irritert fordi de ikke fikk svar med en gang de ringte noen.
Ei lita jente som het Jenny bodde i byen. Hun var annerledes enn de andre. Hun følte selv at hun hadde forstått noe de andre ikke hadde forstått. Hun mente at hun hadde sett at folkene i byen jaget hverandre rundt i turbofart uten at de egentlig fikk gjort noe fornuftig.
Det som var enda rarere av det hun hadde sett var at når folkene i byen hadde jaget og stresset hverandre rundt, uten å få gjort noen ting fornuftig, så satt de sammen og skrøt til hverandre om alt de hadde gjort. (Puh :o)
Slik Jenny så det hadde de egentlig ikke gjort annet enn å løpe rundt uten å komme noen vei.  De hadde rett og slett bare løpt rundt.
Løping var ”in” i byen Tikk Takk.
En gang inviterte ordføreren i byen til en samling av alle innbyggerne som bodde der. Grunnen til at hun samlet alle i byen var fordi det var så mange som var blitt syke. Det var en slags epidemi.
Siden mammaen og pappaen til lille Jenny ikke hadde muligheten til å skaffe barnevakt når de skulle på folkemøtet i byen måtte Jenny være med. Det gjorde ikke Jenny noe fordi hun likte godt å se på hva de voksne holdt på med.
På veien til folkemøtet stoppet de ved et kjøpesenter og drog inn for å kjøpe en ny vekkerklokke.
Pappaen til lille Jenny hadde forsovet seg på morningen fordi vekkerklokken hadde gått i stykker.
Dette var årsaken til at lille Jenny satt i baksetet med en liten blå vekkerklokke på fanget.
Inne på folkemøtet begynte ordføreren og snakke. Hun sa: ”Nå er det alt for mange som er syke her i byen. Vi har ikke råd til dette. Vi har masse vi skal gjøre og mye vi skal rekke. Er det noen i salen som har noen forslag til hva vi skal gjøre.”
Det ble helt stille i salen. Ingen sa noen ting. Det var så stille at man kunne kjenne trykket i brystkassen. Så stille var det.
Plutselig reiste lille Jenny seg opp i salen og spurte om hun kunne få si noe. Alle stirret på henne mens ordføreren gikk bort til henne og ga henne mikrofonen.
”Jeg vil opp på scenen", sa lille Jenny. "Jeg vil at alle skal høre det jeg skal si”.
Ganske modig i grunn for ei lita jente på 10 år si noe sånt. Men sånn var lille Jenny. Hun sa det hun mente.” Jeg mener jo det jeg mener”, pleide hun å si.
Da Jenny kom opp på scenen med mikrofonen åpnet hun den lille skuldervesken hun alltid hadde med seg.  Hun tok opp den ny innkjøpte blå vekkerklokken. Hun holdt den blåe klokken høyt opp i luften sånn at alle kunne se den.
”Ser dere klokken.”,  sa hun. "Ser dere den blå vekkerklokken jeg holder i hånden.” Alle i salen nikket og mmmm’et anerkjennende.
"Det er den som er problemet” sa hun.
”Dette er grunnen til at alle blir så syke. Vi skal rekke så ufattelig mange ting på kortere tid enn det de egentlig tar. Ting tar den tiden det tar. TTDTDT.
”TTDTDT. Gjenta etter meg. TTDTDT. TTDTDT. TTDTDT”. Det var litt vanskelig å si det. Stokke tungen liksom. Prøv selv. TTDTDT. TTDTDT. TTDTDT. Vanskelig å si men ganske så bra for helsa.
Men Jenny ga seg ikke. Hun fikk med seg alle sammen. ”TTDTDT. TTDTDT. TTDTDT”
Da mamma, pappa og lille Jenny la seg den kvelden og sa god natt satt pappaen og mammaen til Jenny ved siden av sengen hennes. Hun hadde den blå vekkerklokken på nattbordet. De så på den og sa:
”Du er en liten smarting de lille Jenny. Nå forstår vi hvorfor du ikke har villet ha mer enn en kveldsaktivitet i uken”
Da Jenny ble voksen fikk hun en båt oppkalt etter seg og levde lykkelig alle sine dager.
Men se det.
Det er en helt annen solskinnshistorie.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar