søndag 24. mars 2013

Påsketrim: Rom for alle

Jeg undrer meg.
Hvis vi sier det sånn.
At alle brikkene i et puslespill er forskjellige. De er forskjellige originale brikker med forskjellig form. Alle har sin plass og funksjon og hvis vi legger dem ut over slik at de får sin riktige plass. Da får vi til slutt et stort flott helhetlig bilde.
Hvis vi som mennesker viser oss frem som dem vi er. At vi ikke er her for å vinne en populæritetskonkurranse som Sinead O’ Connor sa det på Skavlan for noen uker siden. Men at vi er her for å være den ene originale brikken som puslespillet mangler for å bli et stort komplett og vakkert helt bilde.
Hvordan skulle vi da gå frem?
For at folk skal være den de er så må de tørre å være det selv om de antakelig vil møte normpress. Når folk viser frem den de egentlig er, med både runde og spisse kanter så vil en god ting for oss andre være å romme det.
 Å romme det uten at det gjør vondt for den som rommer.
Det å romme en brikke som innstendig viser sin form vil kunne skape et trykk hos den som ikke får ”lov” eller har kraft nok til å vise frem sin forskjellige form fra den andre brikken. En brikke som på en måte ikke aksepterer den andre brikkens forskjellige form kan skape trykk hos brikken som ”nektes” sin form.
Det er sannsynligvis dette trykket som kan skape reaksjon eller motreaksjon og aggresjon. En brikke sin opplevelse av at det ikke er plass til seg kan få klaustrofobi.
Har du noen gang hatt skikkelig ”klaus”?
Jeg har sett en 19 åring få et skikkelig klaustrofobisk angstanfall en gang. I en gassbunkers i militæret på 90 tallet. (En bunkers hvor militært personell får prøve å mestre pusteutfordringer og sviende øyne/ hud i et mørkt rom med plagsom men ikke livsfarlig CS gass. Til de som ikke vet hva dette er kan det sies for å forklare: Det gjør jævlig vondt å puste og det svir som faen i huden og i øynene når man oppholder seg i en bunkers fylt av CS gass).
En soldat som tjenestegjorde i en tropp jeg ledet fikk klaustrofobisk angstanfall under en slik treningsøkt.
Det var vondt å se.
Panikk utfolder seg panisk. Løpe. Slå. Spy, drite på seg, fråde som en hund med rabies, besvime, reise seg, hyperventilere og løpe videre. 5-10 minutter. Veldig vondt å se på. Skremmende også å prøve å hjelpe en som slår og spyr vilt rundt seg. Jeg spurte han i etterkant hvordan han hadde det. Han fortalte at han hadde blitt låst inne i et lite mørkt bøttekott på skolen en gang over natta av mobberne på barneskolen.
Jeg har selvfølgelig vært i gassbunkers uten vernemaske selv så jeg kan godt forstå at det går an å få ”klaus.” Fenrik Karlsen vil vel mene at jeg fikk litt panikk første gangen i gassbunkersen nede ved elva der på Heistadmoen i 85.
Jeg kaller det: ”Alt er en overgang sa gutten da han ble bedt om å være flink”
Mitt forslag i forhold til det med en verden hvor vi er originale forskjellige brikker for å få et helt og fint bilde handler om måten man forholder seg til hverandre på.
Det å romme andre uten at det skaper frustrasjon handler for meg om å prøve se hva den andre ser. Nesten som å se på et bilde noen har tatt fra en reise.
Jeg tror det er viktig at alle har en reell mulighet til vise bildene fra ”reisen” sin. Det er frivillig å vise frem bildene fra ”reisen” sin men det bør være mulig.
Balansen og oppløsningen av bundet energi (krevende emosjoner) oppstår når alle som er i interaksjon får, av fri vilje muligheten til å vise frem sin form. ALLE!
Balanse mellom individ og felleskap er antakelig nødvendig.
Det er vanskelig å tre frem og ta form i et rom på fire kvadratmeter med en hyperaktiv sumobryter på 200 kg som gir seg selv retten til sin frie utfoldelse. Den som i sin natur tar STOR plass kan ta sin del av ansvaret for å gi den mer stillferdige part rom til å vise seg frem den også.
Samtidig så maner jeg til vilje og kraft hos den stillferdige til å ta form.
Jeg maner til både vilje og rom for å værra seg sjæl.
Det er ikke noe moro å være den som alltid blir overkjørt av andres høylydte surt oppsparte aggresjon. Ikke offermentalitet det jeg skriver her folkens.
Dette er opplevd som en realitet av mange i mange tilfeller. Noen kjører over andre.
Jeg kan snakke ganske høyt. Gode muligheter for tilgang til sterk og klar tale har jeg også. Men jeg har enda ikke klart å stoppe en trailer på 20 tonn i 100 km/t med en sjåfør som tekster sms og hører på skjebnesymfonien på full guffe.
Jeg oppfordrer til balanse mellom individ og felleskap. Vilje og rom til plass for alle.
Rom for alle.
Jeg tror på en ikke konfronterende, ikke voldelig, ikke invaderende og undrende holdning til hverandre. Hvis man ikke forstår helt den andres virkelighetsforståelse. Ikke for å finne smutthullene og dermed kunne sette den andre fast. IKKE for å få den andre til å mene det du mener. Brikkene kan som sagt ikke være like i puslespillet. Det er ikke sånn et puslespill fungerer. Men det kan være nyttig å finne ut hva som er formen til brikken du møter. Det hjelper både brikken til å ta form og det er bra å kjenne brikkens form og plass puslespillet.
På veien møter man også brikker som ikke ser på seg selv som en brikke i et puslespill.
De brikkene som ikke ser på seg selv som en brikke i et puslespill skal vel også rommes. De som ikke ser på seg selv som en del av et puslespill. Er de en del av puslespillet?
Glem det.  
La dem være i fred. Og de sinte og de slemme.
Jeg snakker ikke om å romme at mennesker utfører handlinger som ødelegger for andre.  Selvfølgelig ikke. Går det an å få til dette? At handlingene du gjør ikke ødelegger for noen andre mener jeg?
Alle skal rommes. Ytringsfrihet. Ikke-konfronterende ytringsfrihet.
Jeg er ute etter en måte vi kan forholde oss til hverandre på.
Observasjon av andres form uten at den truer din egen form.
Dette er akkomodasjonen, kvantespranget i måten vi forstår verden på, jeg lengter etter.
Fordi:
Spirituell, åndelig, selvlært, halvstudert røver, økonom, akademiker, arbeidskar, husmor, rosablogger geni, eller forretningsmann. Religiøs eller humanetiker. Urbefolkning eller rasist.
Rasisten er sikkert ikke bare rasist. Hun er kanskje mor også? Eller bestefar? For et lite barn. Hei bestefar.
Jeg vil at alle skal ha det bra som den de er med den måten de ser verden på.
Ikke konfronterende ikke voldelig ikke invaderende ytringsfrihet.
Jeg gjentar:
Ikke konfronterende ikke voldelig ikke invaderende ytringsfrihet.
Denne setningen inneholder for meg et meget spennende prosjekt.
Rasisten kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hennes reise.
Den kristne kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hennes reise.
Akademikeren kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hans reise.
Den opplyste kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hans reise.
Bildet ser antakelig ut som det gjør fordi det er tatt på den enkeltes reise.
Meningsutvekslinger er noe annet enn handlinger.
Jeg mener at jorda er vår. Ikke min. Jeg mener at menneske er som menneske verdt. Hudfarge, legning, religion og inntjening likegyldig. Men hvis rasisten er rasist. La meg prøve å forstå det han/ hun forstår. Hva hjelper det å kneble et menneske med en ”ulovlig” mening.
Ikke særlig mye ser det ut til.
Ikke konfronterende ikke voldelig ikke invaderende ytringsfrihet.
xxx xxx xxx
Mye som ikke henger på greip her ser jeg.
Skal vi da romme oppleste og vedtatte sannheter fra oldtiden. Skal vi romme ondskap. Hva er ondskap? Skal vi ikke kjempe for noe. Sloss for det gode vi tror på.
Sloss.
Sloss. Hvorfor må vi sloss.
I have a dream. Han sa det kun ut i fra seg selv. Han viste frem sin drøm. Selv det var det noen som ikke tålte.  Vær forandringen du vil se i verden sa en annen. Han ble drept han også.
Aggresjon, beskytte sitt virkelighetsbilde, passe på sine forskningsresultater, sloss for paradoksene.
Det som er sannheten er at det er at det ikke finnes en sannhet?
Sloss for den gode sak, velte diktaturer, stoppe det onde. Stoppe slossingen…
Med slossing!?
Jeg gir ikke opp men jeg forstår ikke helt hvordan vi skal lage et samfunn med frie individer med full tilgang i utfoldelsen av seg selv.
Jeg er faktisk av den oppfatningen at det kan være helsefarlig å ikke være seg selv. Si i fra den som vil skrive en tusen siders balansert avhandling om den påstanden.
Men hvordan blir det i et slikt fritt samfunn?
Det er akkurat som om noen mennesker ikke skjønner at de skader andre. Noen gjør det kanskje bevisst. De utnytter de som er svakere enn seg. Noen jukser i trygdesystemet så de ødelegger for de som virkelig trenger hjelp. Kanskje de jukser fordi det de får ikke er nok. Hva er nok?
Spør en investor på den ytterste kalde odde av kortsiktig avkastnings kapitalisme. Hva er nok avkastning? Jeg skjønner at hvis jeg skulle ta risiko å investere oppsparte penger så ville jeg ha mer avkastning enn hvis jeg satte pengene i banken med 3 prosent rente. Jeg skjønner det. Jeg lurer bare på hva som er nok. Jeg tror grådighet er mer enn nok. Men hva er grådighet? Og hva er nok?
Hva er rimelig?
Ideen om og erfaringer med at folk utnytter situasjoner til egen vinning og andres ruin lager paranoia. Paranoia, les: Ufattelig kostbare overdrevet tvangspregede rigide regelrutiner og de tyngste byråkratielementene og kontrollsystemene. Hva er rimelig skatt? Skal du kjøpe noe i Norge som har en verdi på 100 kroner så må du antakelig tjene over 200 kroner. Det du må tjene minus 35% skatt minus 14% arbeidsgiveravgift  minus 25% moms minus osv = 100 kroner. Hva er det? Er det rimelig? Er det smart?
Rom for alle?
Noen mennesker knuser de som er svakere enn seg. Jeg har sett det mange ganger i forbindelse med konfliktmegling. Folk kan være ustoppelige når de merker at de har overtaket i diskusjonen. Politikere, venner, akademikere, tv underholdning. Folk smadres på direkte sendt TV.
Smadrerne kåres som vinnere. Er det virkelig å vinne det å mose en annen persons virkelighetsforståelse i en diskusjon. Hva er det som gjør at folk trenger å vinne frem med sitt syn?
Vi har mange vanskelige problemer som må løses. Smadring løser ingenting.
Det er mange mørke krefter i menneskene.
Jeg ble ikke mobbet i min oppvekst men ut av det blå ble jeg plutselig ”smadret” som liten gutt i en kjeller av 8 andre jevngamle og eldre gutter. En gruppe som ”mistet” kontroll og banka meg opp med stokker og truet med verre ting. Lenge. Lenge. Det de truet med var det verste å forholde seg til. Slagene visste jeg hvordan var. De var vonde.
Truslene krøp innunder huden og ble der. Lenge. Kanskje for alltid. Tenker ofte ikke på det lenge. Tanker er ikke alt. Kropp, sjel, emosjoner.
Jeg tror ikke de aner hva de gjorde. Hva var det de gjorde egentlig?
Jeg lurer på om de husker det.
Jeg husker ikke hvem de var. Jo jeg husker en av dem. ”Lord of the flies”. Han var det.
Jeg husker det som jeg husker det!
Trygghet som rives vekk under føttene på deg.
Hevn?
Løser hevn noe?
Hat?
Jeg har blitt kasta stein på men jeg har da også kasta noen stein.
Frigjøring. Ikke offer. Ærlighet. Balanseganger.
Mot. Faen i helvete. Reise seg. I en kontekst hvor det er teoretisk mulig å reise seg. Fri mann. Det resonnerer hos meg. Jeg vet jeg er heldig.
Hva er å reise seg?
Jeg ønsker et friere system. Jeg har tro på mennesket. Jeg er ikke enig med han presten jeg snakket med som sa: ”Mennesket er ondt på bunnen. Hva tror du ville skje hvis det ble for lite mat i verden. Da ville det kun blitt middag til de sterkeste krigerne.”
Vil det være folk som utnytter friheten og manglende kontrollsystemer til sitt eget grådige beste i et friere system?
Jeg har gått mye i pulkdraget på ski i forsvaret. Pulken kunne veie fra 80-100 kg. Noen ganger gikk vi med en mann i hjelpedraget foran. Hjelpedraget er et tau som er festet til han som går bak i hoveddraget slik at man blir to til å dra pulken. Man blir to som drar lasset sammen.
Jeg husker jeg ble forbanna hvis det var slakk i hjelpedraget.
Da jeg måtte dra pulken alene. Da jeg måtte dra lasset alene.
Vi kjefta mye på hverandre på grunn av at det var slakk i hjelpedraget.
Et friere samfunn. Mindre ”coorporate”, toppledere med rosa hår og piercing i øyelokkene. Medarbeidere med originale meninger og ideer hentet fra drømmetydning og samtaler med Shamaner i fin blanding med Helge Lundere i dress og analytisk tilnærming. Et sted i all bedriftsledelse. Helt øverst så er det kun et regneark. Mennesker er ikke mennesker på det nivået. De er tall i et regneark. Kanskje ikke det Bill Gates tenkte da han lagde ecxel? Eller var det noen andre som lagde ecxel? Hvis vi skal romme alle så skal vi vel også romme de som har forstått markedskreftene og gjør det de vet er nødvendig når de leser tallenes tale på regnearket.
Er det ikke det rom for alle handler om? Å romme alle mener jeg.
Kvantefysikk og tankens kraft på vannmolekyler. Svar funnet fra intuisjon etter en lengre samtale med et tre. Internett var vel utenkelig i 1950.
Hva vet vel vi om hva vi kommer til å vite i fremtiden.
Alt er energi. Bestill maten over internett, la den de-materialiseres, sendes som lyssignaler over eteren og materialiseres klar til servering på kjøkkenet. Klart det kommer til å skje. Så slipper vi å lage mat. Å gjøre ting enklere er alltid bra…?
Et samfunn med: ”Jeg er ikke en person som liker å vaske opp? Jeg vil bare gjøre det jeg elsker.”
Finnes det mennesker som liker å vaske opp? Som elsker akkurat det?
Det gjør det. Respekt for de som elsker det. Er de mange nok? Jeg liker at oppvasken er tatt. Jeg tar min del av den. Noen vil vel diskutere sannheten i dette :o) 
Alle samfunn må vel handle om å dra lasset sammen?
Eller er det dette jeg ikke har forstått?
Kan vi bare la oppvasken stå?
Kommer alle til å ta sin del av ansvaret i fremtiden.
Vet vi egentlig om det er noe som heter å ta ansvar for å dra lasset sammen?
Det er ikke gøy å alltid være den som må ta oppvasken. Det er ikke gøy å mase, mase, mase om at andre skal ta den heller.
Jeg er en ganske fordomsfri person. Venner av meg sier jeg er den mest fordomsfrie og aksepterende person de kjenner. Men jeg må si. Jeg blir forbanna hvis han foran har konstant slakk i hjelpedraget til pulken.
Hvis jeg er sliten og trøtt og må dra lasset alene. Eller har jeg misforstått igjen? Kan jeg bare koble av pulken. Sette den igjen. Nei faen. Maten og teltet lå i pulken. Kald natt uten mat. Man klarer seg jo noen uker uten mat. Og varmen holder man hvis man går. Vann klarer vi oss ikke uten særlig mange dagene. Men primusen til å smelte snø den står også i pulken. Shit. Ok da. Spise snø!
Kanskje han i hjelpedraget ikke klarte mer. Kanskje han var mer sliten enn meg. At all hans kapasitet var brukt opp på andre bekymringer og plager. Kanskje han ikke bare dreit i å bidra liksom? Kanskje han rett og slett ikke klarte mer?
Hvordan skal vi lage rom for alle.
Hvilket rom for hvem.
Rom for alle.
Jeg mener det er noe å strekke seg etter.
Jeg tror på denne veien mot et fredeligere sted. Jeg tror på sameksistens.
Jeg aner ikke hvordan et slikt fritt system ser ut.
Aggresjon, behov for anerkjennelse, bli sett, rasisme, misunnelse, mye skal ha mer.
De som angriper. Stjeler. Utnytter.
De er her de også.
Pengene. Selvfølgelig er det pengene. Man må ha penger for å få være med på det som er gøy her.
Det er klart at ingen ville stjålet noe hvis det ikke ga dem penger eller noe de ville ha som de ikke hadde. Ingen ville vært rasist heller hvis man ikke var redd for at de ”fremmede” skulle ta noe fra dem.
Kanskje vi skal avskaffe pengene.
Ville utnytterne forvinne da?
Human trafficking ville forsvinne hvis det ikke var penger mer.
Men blottere. De tjener vel ingen penger på blotting?
Eller er det et veddemål som pågår?
Et fritt system for menneskene med alle de motiv, kulturelle drivere, følelser, frykter og behov som er i menneskene.
Frihet og rom for alle ?%&(/¤/&(=)???
Hmmm.
Aner ikke hvordan.
Jeg forstår ikke mye.
Det forstår jeg.

1 kommentar:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett