torsdag 25. juli 2013

Jeg tror ikke på noen av dere

Vitaliseringsenergi er et begrep som beskriver hva en del mennesker opplever når de lever livet sitt i henhold til sine verdier og den de er.
Det er mange som snakker om viktigheten av å være seg selv. Jeg er enig. Jeg tror faktisk det kan være helsefarlig å ikke være seg selv. Jeg tror det er helsefarlig å ikke ta seg selv og sine egne grenser på alvor. Jeg tror det er helsefarlig og ikke ta inn over seg og handle ut i fra det man vil, ikke vil, kan, tåler og ikke tåler.
Dette er selvfølgelig en vanvittig påstand med mange problematiske perspektiver.
Normalitetsbegrepet. Ansvar for fellesskapet. Dra lasset sammen. Overgripere. Psykisk sykdom. Nevroser. Personlighetsforstyrrelser. Hva med f.eks det som i hverdagsspråk omtales som”psykopater”? Som systematisk ødelegger for andre. Skal de være seg selv?
Sånn sett kunne dette blitt en meget lang blogg. Det blir det ikke.
Den senere tiden har jeg begynt å bli lei mitt eget snakk om viktigheten av å være seg selv. Det betyr ikke at det er blitt mindre viktig å være seg selv. Det betyr bare at jeg leter etter nye språklige virkemidler for å fremme budskapet:
Mye for andre. Mest for deg selv.
Derfor var det en stor glede å være på teaterforestilling i Stavern i forrige uke. Teatertroppen Scenegal fra Larvik hadde satt opp teaterstykket ”Vesle Thor”. Et biografisk og muntert stykke om oppveksten til Thor Heyerdahl (yngre lesere kan google Kontiki for bakgrunnsinformasjon). Stykket var veldig fint og meget tidsaktuelt i og med at det, slik jeg ser det, også handlet om det å være seg selv.
(Jeg håper imidlertid Scenegal setter opp stykket i Oslo. De burde samarbeide med Kontiki museet, Heyerdahl familien eller andre som følger i Heyerdahls fotspor. Det tidsaktuelle budskapet om å være seg selv blir slagkraftig i og med at stykket viser frem oppveksten til en historisk personlighet.
I en scene i stykket hvor moren (ikke kristen) og faren (opptatt av kristendom) til Thor Heyerdahl krangler og deler ut sine meninger om hva Vesle Thor burde gjøre, sier Vesle Thor i klart språk: ”Jeg tror ikke på noen av dere”, før han går bestemt ut av rommet.
Å finne sin egen vei. Frigjort og uavhengig av andre påtrengende krefter er Gode Ting synes jeg.
Uttalelsen fikk meg til å tenke på en sjelden psykisk lidelse som i boken ICD-10, diagnostiske retningslinjer for psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, har navnet ”Indusert psykose”.  Psykose slik det er beskrevet i psykologi og psykiatri handler om realitetsbrist eller vrangforestillinger. Dette kan være forestillinger og ideer om virkeligheten som i allefall for meg kan være vanskelig å forstå. Det er ofte mye angst, frykt, tristhet og vondt, vondt, vondt. Forferdelig vondt for et menneske som opplever psykose/ realitetsbrist/ vrangforestillinger. Det er imidlertid også noen som ser, hører og forstår ting som ikke plager dem, uten at jeg helt kan forstå at det de forteller meg er mulig. Hvem er jeg i så fall til å kunne vite bedre enn dem?
Indusert psykose, slik det er beskrevet, kan oppstå når for eksempel to personer som er følelsesmessig avhengige av hverandre, bor og lever tett sammen. Den ene dominante kan streve med schizofreni eller eventuelt utvikle en psykose på grunn av en alvorlig livshendelse. Denne begynner for eksempel å snakke 15 timer i døgnet om at huset og telefonen blir avlyttet og at posten leses av andre. Selv om personene bor rett ved luftambulansen på A-hus så er også Helikoptrene som stadig flyr over huset en del av overvåkningen.
”Vi må ikke si noe. Vi er overvåket. Der er helikopteret igjen. Stille. Bare se på konvolutten her. Den har vært åpnet, brevet er lest og nå er konvolutten limt igjen.”
”Der var det igjen. Jeg hørte en lyd. Det var en mikrofon i dusjhåndtaket. Jeg fikk den ut av huset. Jeg kastet dusjhodet. Vi dusjer bare med slangen fra nå. Nå er det nok. Vi river av all panel i stua og tømmer huset for møbler slik at vi får fjernet mikrofonene en gang for alle.”
Hmmm. I noen tilfeller har det dessverre vist seg at overvåkning faktisk skjer…
Vrangforestillinger eller psykose og normalitetsbegrepet er nok også et for langt og problematisk fenomen å diskutere her!
Allikevel.
Noen ganger kommer i allefall jeg og enkelte klienter frem til at måten de forsto virkeligheten på for en tid siden var en realitetsbrist. En psykose. En vrang og for dem lite oppbyggende forestilling om sammenhenger i virkeligheten.
Indusert psykose:
I noen tilfeller når to følelsesmessig nære mennesker lever tett sammen hender det etter en tid at den andre som ikke var syk i utgangspunktet. Som i starten ikke var enig i at brevene var blitt åpnet og at huset ble avlyttet. Som minnet om at de tross alt levde rett ved luftambulansens landingsplass.
Etter en tid: Kanskje et år, eller mer eller mindre. Sakte men sikkert, på grunn av ”intens bading” i den andres psykotiske atferd, så begynner den andre også å se tegnene.
”Ja konvolutten har nok vært åpnet… Noen har fiklet med lampen mens vi var på butikken. Det er satt inn en mikrofon i lyspæren. Helikoptrene flyr oftere enn før”.
Indusert psykose. Den ene har på en måte blitt ”smittet” av den andres psykose.
xxx xxx xxx
Noen ganger lurer jeg på hvilket ”intenst bad” jeg har vokst opp i. Det var ikke preget av psykoser det vet jeg.

Trur eg ;o)
Men det var preget av noe. Det var preget av, la meg kalle det: Vår familie kultur.
Mange mennesker får med seg et intenst ”familiekulturbad” på kjøpet da de vokser opp. Forretningsfolk, akademikere, arbeidsfolk, odelsgutter, uføre, angstpreget barneoppdragelse eller barn av innvandrerfamilier født og oppvokst i norske barnehager, skoler og venne gjenger.
Det kan oppleves sterkt det. Å føle seg strukket mellom forskjellige ”kulturbad”. Det kan være fort gjort å bare bade der man bader mest. Flyte med vannet man bader i.
Noen ganger kommer jeg og klienter frem til at deres angst faktisk egentlig IKKE er deres.
Det er ”kulturbadevaktene” sin angst. Eller omrogspersonene evt. dominante andre om du vil.
Jeg badet i vår familie kultur. Har den blitt indusert over på meg. Har den smittet meg som et virus som nå lever sine glade dager i hele mitt system uten at jeg vet om det. Er det i så fall bra eller dårlig?
Eller klarer jeg det samme som Vesle Thor.
Å være fri mann.
Velge min egen vei.
”Jeg tror ikke på noen av dere”.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar