lørdag 31. august 2013

Atter en dag

Så våknet jeg da. Til slutt. Eller til å begynne med. For det var vel egentlig det å sovne som tok tid. Jeg sovnet til slutt og våknet brått i begynnelsen av søvnen. Sånn var det. Jeg er støl i hele kroppen. Det er jeg i grunn ganske vant til så jeg gjorde som vanlig. Jeg tok i et tak og brukte mine relativt store krefter for å komme meg ut av sengen. Rart i grunn at man skal få utlevert en kropp den lille stunden man er her på jorden som er så vond å være i. Den er ikke alltid vond å være. Den er bare vond å være i det meste av tiden.  Men den har ikke vært så verst noen måneder nå så det er jo skuffende når den er vond å være i, igjen. Men hva kan man vel gjøre med det. Jeg har prøvd det meste, og det er ikke så nevneverdig mye som forandrer seg. Folk studerer og forsker og driver på. Jeg også. Det hjelper vel for noen. Men det hjelper ikke meg i dag. Og det er jo det som opptar meg mest. Jeg forstår ikke hvorfor. Det er jo ikke noe spesielt på gang. Det er bare dette uforskammete smertekraftverket som begynner å gå av seg selv. Landet er fullt av folk som vet hvordan det skal gjøres. Finne lykken. Få fred mens vi surrer rundt her.
 Vi er som mygg. Vi flyr et par dager. Suger litt blod. Noen klør. Så dør vi.

                                                                    xxx

Jeg går som en veldig gammel mann ned trappen og inn på badet. Ser meg i speilet. Hvor ble det av det korte mørke håret jeg hadde. Nå er det halvlangt og minst 40 % grått. Jeg var jo så god i matematikk i min tid. 40 % er nok ganske sikkert riktig så god som jeg var i matematikk. 
Sannheten er at det er feil å si at det ikke er noe spesielt på gang. Det er alltid noe spesielt på gang når smertene kommer. Men noen ting er så privat at man ikke ønsker å fortelle det til seg selv en gang. Man kan jo bli sjokkert over manglende evne til å ta grep i sitt eget liv. Man kan bli rasende på seg selv. Rasende. Eller man kan begynne å skamme seg. Man kan begynne å tenke på alle som har det verre. Syting det skulle ta seg ut. Patetisk å snakke om smerter. Stivbent gange inn på kjøkkenet akkompagnert av et hjerte som slår hurtig med tunge slag som gjør seg til kjenne i tinningen. Jeg har kjøpt meg juicer. En fin moderne innretning som lager ferskpresset juice som skal være så bra for kropp og sjel fordi den sentrifugerer vekk fiberet i frukten og grønnsakene som jeg flittig presser ned i maskinen. På den måten fortsetter kroppen med faste. Næring rett i batteriene. Det er bra, det merker jeg på energinivået de dagene jeg følger konseptet. Jeg liker godt å starte dagen med egenprodusert juice. Men etterpå er jeg som regel fortsatt sulten så da tar jeg oftest en brødskive eller tre så da er det vel bortkastet det hele? Men god det er den, juicen. Brødet er enda bedre. Det har jeg laget oppskriften til selv. Gluten og melkefritt brød smaker så dårlig så jeg måtte ta brødbaksten i egne hender. Brødet jeg lager er meget godt. Det er gluten og melkefritt og det er godt. Men det gjør ingenting med smertene. De er der med eller uten brød og med eller uten juice. Juicen er sund og økologisk siden den ikke laget av epler produsert på steinull i Belgia. Juicen er sunn. Den er ikke selvlysende i mørket for å si det sånn. Ingen tilsetningsstoffer. Det eneste som er selvlysende i mørket her i huset er øynene mine der de titter ut i svarte natten. Men det er det jo ingen som ser eller blir sjenert av antar jeg. Her er det ingen som ser det lyset… Ingen tilsetningsstoffer i kroppen min heller. Kanskje det var det jeg skulle begynne med. Hva behager. Det banker på døren. Så frekt. Klokken 0700 om morgenen. Er det aldri fred å få. Hvem kan det være mon tro? Lensmannen er det nok ikke. Han har annet å gjøre enn å komme og se hvordan jeg har det. Kanskje det er postmannen. Jeg åpner døren og utenfor står det en elg og kikker på meg. ”Hvor mange uker er det til oktober?”, spør han. Litt uvant for meg å få besøk av en snakkende elg. Alle disse studiene i kommunikasjon og psykologi har nok vært i det meste laget. Nå har jeg begynt å forstå elger også. Jeg håper at ingen ser meg mens jeg snakker med den. Noen kunne jo tro jeg var blitt gal. Eller at jeg brukte tilsetningsstoffer. Det er ikke for meg. At folk skulle få noe å ta meg for mener jeg. ”Det er fire uker til. Men du må dessverre gå. Jeg har ikke tid til å snakke med deg”, sa jeg. Å snakke med elger er for mye selv for en tjenestevillig kar som meg. Elgen respekterte det han. Selv om den gruet seg. Skogens konge gikk ut i skogen igjen vel vitende om at om en måned var det i alle fall ingen mennesker som ville snakke med han. Jeg burde ha forklart han at det er mindre sannsynlig at kongen blir tatt. Det burde jeg sagt. Ikke vær redd. Det er de andre som blir tatt. Det er for øvrig heller ingenting å bry seg om. Sentimentalitet. Det skal jeg i hvert fall ikke prøve meg på. Så jeg snudde på helen og gikk inn på kjøkkenet igjen. Jeg ville rydde i kjøkkenet fordi det er absolutt å foretrekke at det er ryddig på kjøkkenet. Problemet med juiceren er at det blir så mange deler å vaske. Underlig irriterende at de ikke klarer å lage noe som er litt mer lettvint å gjøre rent. Men jeg vasker vidunderet og håper at juicen uten fiber og brødet en gang skal virke.
I morgen er det atter en dag.
xxx xxx xxx
Historien har både overflate og dybde. Hvis du velger å gå i dypet så er det på eget ansvar.

2 kommentarer:

  1. Det fineste av alt er mennesker som viser hvem de ER.

    SvarSlett
  2. ...vel talt..og æljer er også folk !

    SvarSlett