søndag 29. september 2013

Moralen er

Da jeg var 16-17 år begynte jeg med litt sykling. Jeg og to karer trente og syklet Trondheim-Oslo noen ganger. Når jeg trener produserer jeg store mengder med snørr som jeg snyter ut av nesa. Sånn har det alltid vært. Så når jeg syklet foran i tremann på rekke og rad og dro feltet ropte de bakfra: ”Hei, slutt med det der a, det spruter snørr bak her”.
”Å ja søren unnskyld azz”, sa jeg og husket på å ikke ”snørre” bakover helt til jeg lå foran neste gang igjen. Det skjedde flere ganger. Jeg rett og slett glemte meg. Jeg hadde ikke den gang, ei heller nå noe ønske om at folk jeg trener sammen med skal få snørra mi på seg.
Men jeg fortsatte å glemme det, nesten hver gang jeg lå i front ropte de bak meg. ”Kom igjen a. Faen. Slutt med det der a”. Sånn fortsatte det også en gang vi var på langtur fra Løvenstad til Kongsvinger og hjem igjen.
Da hadde dem nok fått nok. Han ene kom opp på siden av meg og sa han kunne sykle foran å dra litt. Han rett og slett presset seg inn foran meg selv om jeg bedyret at jeg kunne ligge foran litt til. Gjøre min del av jobben liksom.
Vel han synes nok jeg hadde gjort min del av jobben!
Han økte farten litt og økte avstanden mellom meg og han. Så sluttet han å tråkke, lente seg bakover og blåste over hodet på seg en stor våt seig løs General snus han hadde under overleppa. Jeg fikk det meste av snusen midt i trynet. Snus fra overleppa til kameraten min over hele tryne.
”Åååå faen, er det sånn det er sa jeg”
Ja det var sånn det var!!!
Noen ganger er det den andres sårhet som kan være grunnen til at noe tas på vei for. Men sårhet er jo sårhet så forsiktighet kan kanskje være noe mens den andre jobber med innsikt i sårheten sin?
Noen ganger er det manglende selvinnsikt som gjør at man ufører en atferd som går ut over andre på en negativ måte. Andre ganger er det rett og slett glemsomhet eller manglende forståelse for hvordan noe man gjør påvirker andre. I så måte kan tilbakemeldinger. Fra milde til tydelige være til hjelp.
Jeg spurte min veileder en gang om hvilken type mennesker (som oppsøkte hjelp fordi de opplevde psykisk smerte) han mente det var mest vanskelig å hjelpe.
”Den typen mennesker som lever med den forståelse at alle andre har skylda”, sa han og tenkte litt.
”Det er lettere å hjelpe de som oftest føler de har skylden selv”, avsluttet han.
Hvis ting gjentar seg. At alle du møter, alle kjærestene du er sammen med, alle rundt deg er slemme, utnytter deg eller er vanskelige så kan det muligens være til hjelp å se seg selv i speilet. Er det virkelig sånn? Kanskje det er noe du kan gjøre i forhold til deg selv for å få det bedre? Er det noen mønstre som kan brytes?
Hvis man ikke er så heldig og ha en genial fresk og lettbeint sykkelkamerat da som kan ”General snus blown right in your face” pedagogikken. Han bryter mønstre med direkte virkning.
Tilbakemeldinger eller korrigeringer kan gis i trygge fora med varme og tillit mellom linjene men er selvfølgelig en meget vanskelig affære.
Situasjonen er ikke alltid like tydelig som i sykkelmetaforen ovenfor. Han kameraten min hadde rett i at ”snørring” er for jævlig.
I dagliglivet er problemet selvsagt det at den som gir seg selv retten til å gi harde og tydelige tilbakemeldinger til andre like gjerne er den som burde fått og tatt i mot slike tilbakemeldinger.
Og hvem vet. Kanskje er det rett og slett jeg som ser tingene helt feil?
Moralen er
Lett er det ikke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar