mandag 28. oktober 2013

Den lille sygutten

NB:
Dette blogginnlegget er et depressivt eventyr.
Hvis du ikke ønsker å lese om ting du ikke ønsker å tenke på i dag.
SLUTT Å LES NÅ!!!
xxx xxx xxx
Slutt å les nå !!!
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
Den lille sygutten.
Det var en gang en mann som het Eilert. Han kjente ofte på meningsløsheten.
Han leste, han så og han hørte. De samme tingene om og om igjen. Det var ingenting nytt og oppbyggelig noe sted. Verden var i en endeløs nedadgående loop.
Avisenes forsider gikk i sykluser. Den ene uken sto det at boligprisene kom til å gå opp. Uken etter sto det at boligprisene kom til å gå ned. Poteter var bra den ene dagen og poteter var dårlig dagen etterpå. Kaffe var helsefremmende og kaffe var helsefarlig annenhver måned. Det sto om hvordan man lagde mat før jul og det sto om slanking etter jul.
Han følte det sånn Eilert. Det handlet om å bruke. Bruk opp alt. Bruk. Bruk. Bruk. Bruk opp jordkloden. Fort som faen.
Drit i alt så lenge pengene strømmer inn.
Eilert leste historier om gode medarbeidere som arbeidet alle sine våkne timer i døgnet. Se det: Sånne folk ville næringslivet ha. Eilert fulgte med. Tradisjon og langsiktighet. Drit i det. Splitt opp. Selg ut. Produser i lavkost land. Nedbemann. Riv ned, bruk opp. Bruk det opp!
Rask avkastning.
Egnede folk ble kjørt oppover i systemene for å holde presset oppe. Og klarte de ikke pressstere så ble det som i idretten. Doping. Eller fiksing på regnskapene.
Feite bonuser. Viktig.
Eilert lurte på om pådriverne ville vise et bilde av seg selv i fremtiden til barnebarna. Her er et bilde av meg. "Jeg var med på å lage det slik at færre kunne leve av virksomheten", sa han sikkert ikke.
"Men det så da sånn ut i virkeligheten", tenkte Eilert
Men vi har fint hus, nok penger og vi er respektert.
Kjøpe skoleveske til barna sine til 14000.-. Viktig.
Eilert så sånne ting.
Han synes nyhetene fråtset i varme lik eller skandaler mens folk i styre og stell bablet i vei om viktige ting.
En velfrisert en sa på TV: "Jeg gir ikke ros hvis du ikke har oppnådd førsteplass."
Eilert. Som den mislykkede mannen han følte han var. Han tenkte ofte på den lille sygutten. Han ble ikke gladere av å se og høre den velfriserte som la lista høyere enn han hittil hadde klart å fantasere om.
Devaluering av en allerede verdiløs mann forekom daglig når han hørte eller leste om de vellykkede innsiktsfulle som uttalte seg. Han ble sintere og sintere og mer og mer lei seg. Han fikk ikke være med på noe.
Meningsløsheten regjerte inni han.
Naboer i fjerne land kriget, kranglet og drepte hverandre. Diktatorer drev på med makten sin. Korrupsjonen. Lovlig og ulovlig, herjet byene. Voldtektsmenn voldtok, religioner kjempet om verdensherredømme og parkeringsselskapene krevde penger for at du satte fra deg bilen.
Alle som eide jordens ressurser. Hvem kjøpte de biter av jorden fra den gangen i år 0?
Av marsboerne!?
Æsj. Han var så luta lei.
Han flyttet i telt. Om vinteren satt han i kuldegropen. Der hvor den kalde luften samlet seg. Der satt han og tenkte.
Hva er det egentlig som skjer her på jorden?
Han tenkte og tenkte mens dagene gikk. Hvordan han overlevde vet ingen. Men han overlevde.
"Hva er det som egentlig skjer her på jorden," tenkte han.
Etter tre år i kuldegropen, avbrutt av tre varme sommere uten at han så solen. Da kom han endelig frem til konklusjonen.
Eilert hadde sett at alt handlet om 2 ting:
1. Få tak i penger
2. Hvordan være "over" de man møter på sin vei.
"Merkelig rase vi mennesker," tenkte Eilert. Vi fødes til livet her på jorden i et lite øyeblikk av uendeligheten med en mulighet til å oppleve noe bra. Noe bra for alle.
Det vi ville, eller i allefall fikk oppleve var konkurranse.
Competitiveness.
Konkurranse. Ikke samarbeid.
Alt vi bruker her på jorden. Er ikke det her på jorden? Hvordan er det blitt slik at jordens ressurser eies av noen og må kjøpes tilbake av de andre, sutret Eilert da han gikk til psykologen, 45 minutter to ganger i måneden.
Det meste av tiden brukte menneskene til å streve etter å få tak i penger og til å hevde seg ovenfor andre. Det så ut til at det var viktig å overvinne andre. Akkurat som om roen kom da.
Ved å være den som hadde forstått noe.
At vi ble født inn i denne verden for å bruke tiden på å få tak i penger eller bekymre oss om at vi ikke skulle få tak i penger. At vi brukte tiden vår på å jage etter anerkjennelse.
At vi brukte tiden vår på å ha dårlig samvittighet ovenfor barna våre fordi vi ikke var gode nok foreldre.
Hva var egentlig å være en god nok forelder? Noen foreldre slo de hjelpeløse forsvarsløse barna sine. Hvor kommer sånne ting fra? Hvis de noen gang skjønner at det er ikke bra. Hvordan komme seg videre fra det. Både barn og foreldre.
Noen kjempet vettet av seg for å være en bra forelder og kjente angsten rive dem i filler bare de tok seg en kaffe og satt i egne tanker et par minutter.
Menneskene var en merkelig rase.
Menneskene.
Full av smerte, sinne, hat, kjærlighet og et enormt behov for å bli sett.
Bli applaudert.
Ha rett.
Bli elsket.
Ha finere bil enn naboen.
"Merkelig at vi ikke så at vi var verdi i oss selv", tenkte Eilert.
Ansatte var ført som kostnad i firma regnskapene. Fabrikklokalene som de ansatte jobbet i var ført som verdi.
Menneskene var utgiftsposter i produksjonen. Sånn var det med den saken.
Det var slik vi hadde laget det. Alle og ingen.
Noen i blant oss hadde forstått at det hele egentlig var meningsløst. Løst fra mening.
De hadde forstått at vi egentlig var frie.
Er vi frie?
Finnes frihet uten fangenskap?
Er det sammenlignende dualistiske systemet som ligger innbakt i språket en gigantisk tabbe som er konstruert av oss selv?
Hvem er det som egentlig vet at noe er bedre enn noe annet?
Hvem vet at det å kjøre er bedre enn å gå. Vet du virkelig at det er bedre å lage et system hvor folk suser avgårde fra sted til sted. Er virkelig økt omgangskrets bra? Hvem er det som vet at positivt er positivt?
"Har du fått deg ny bukse?"
Det er vel positivt?
Den lille sygutten har sydd dem. 15 timers skift på tekstilfabrikken. En krone i døgnet. Mange som skal ha sitt. Designerne, grossistene, motebladene, reklamebyråene, butikkeierne, modellene. Sygutten får nesten nok mat. Og de som eide. De som hadde kjøpt biter av jordkloden av marsboerne i år 0 skulle også ha sitt.
Eilert mente at han så det meningsløse.
Han hadde til og med sett det meningsløse i å kjempe en kamp om å overbevise andre om det han så.
"Hvem var han til å kunne si at han hadde forstått noe mer enn andre", tenkte Eilert.
Hvem vet at det er noe som er mer eller mindre å forstå?
Er det egentlig bedre å vinne eller å tape en boksekamp?
Er det noen som virkelig vet dette?
Lover og  regler.
Så råtten var menneskerasen at de måtte lovbestemme at det ikke var tillatt å voldta eller stjele eller steine et menneske.
Bankene styrte i verden ved å låne ut penger som ikke fantes. Det fantes lite verdier bak tallene. Tallene var tall i datamaskiner. Eller papir med trykksverte. Eller forventning om salgsverdi.
Hva har verdi?
Hvem er det som egentlig vet hva som har verdi?
Alfa hannen har verdi.
Viktig å komme øverst i hierarkiet.
Å være alfa hann var viktig fordi?
Alfa hann?
Endelig. Eilert lo så han skreik.
Ha, ha, ha, ha, ha, ha
Det var så mye dritt, møkk og gørr innbakt i menneskenes natur
Men, men.
Meningsløsheten var bare noe Eilert kjente på når han var syk.
Når han var deprimert.
Det var de alvorlige depresjonene som svertet Einars hode og dynket hans opplevelse av virkeligheten med tung og svart kvikksand.
Det fikset menneskene med lobotomering, elektrosjokk og antidepressiva.
Så ble han bra igjen.
Meningsløsheten var borte og han så endelig solen, månen, stjernen og kjærligheten igjen. Han var glad og livet var lett. Han var tilbake. Han opplevde mening og glede. Og han fikk lyst til å se bra ut.
Så han kjøpte seg en ny bukse.
Som var sydd av en den lille sygutten.
Nei, nei, nei. Ikke han sygutten som ble nevnt tidligere i eventyret. En annen liten sygutt.
Han andre døde i en av de brannene du har hørt om.
På en eller annen tekstilfabrikk.
Brannsikkerhet.
Det er man ikke opptatt av på sånne fabrikker.
Men det så ikke Eilert lenger.
Han var opptatt av sin egen glede.
Er det feil å nå da.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar