lørdag 12. oktober 2013

Hell i uhell


Det er ikke morsomt når man rett og slett har så vondt at man må dra til legevakten midt på natten.

Men det er jo ikke så farlig å ha en tur på sykehus på grunn av et ufarlig problem som kan fikses "lett". Men jeg må si jeg fikk mine tanker ved å være et par dager blant mer eller mindre alvorlig syke mennesker. Jeg hørte et smerterop fra gangen. 

Det er akkurat som om konkurransen, hardheten, køene, business reviews, og bunnlinjene er totalt borte når man er på sykehuset. 

I allefall oppleves det sånn selv om jeg vet at sykehusene strever for å nå sine "bunnlinjer".

Det lå en gammel mann på rommet mitt. Han hørte ikke noe særlig fordi han ikke hadde fått med seg høreapparatet sitt hjemmefra når krisen oppsto. Under legevisitten. Legen forsto at han ikke hørte så godt. De tok hverandre  i hendene og legen snakket helt inni øret hans etter at han hadde forsikret seg om at pasienten ikke hadde smerter mer. "Vi har ordnet problemet ditt. Det er over. Du kan få dra hjem i morgen", sa legen. Den gamle mannen knyttet den litt spinkle tynn hudede hånden sin rundt hånden til legen. Så lo han. I lange latterdrag. Høyt og hjertelig lo han.

Jeg er imponert over helsevesenet. Både Oslo legevakt og spesielt Bærum Sykehus som jeg oppholdt meg på i lengst tid. Måten jeg ble tatt i mot på. Profesjonaliteten på akuttmottaket da jeg naturlig nok plutselig ble nedprioritert da det kom inn skadede fra en ulykke. Undersøkelsene. Spørsmålene. Kommunikasjonslinjene. Kontrollrutinene, sjekking av utsyr, gjentagende kontroll av mitt navn og fødselsnummer før jeg ble lagt i narkose og rutinemessig kontroll av blodtrykk, temperatur og puls. Narkose lege og  narkose sykepleier som passer på deg mens du sover. Pre operativ, operasjon og postoperativ. For et vanvittig bra opplegg. For en dyktighet og for en imponerende logistikk. 

Jeg er så sjeleglad over at jeg lever i vår tid og slipper "tannlege besøk med halvsløvt fotdrevet borr og rotfyllinger uten bedøvelse".

Hjelpepleiere og sykepleiere som jeg må innrømme fortsatt er litt ekstra vakre har riktig nok mye å gjøre. Men i hvite drakter uten "skit på vingan"og med gode sko som Forrest Gump (Run Forrest run) garantert ville beundret, løfter de serviceinnstilling, medmenneskelig og faglig profesjonalitet opp til et inspirerende nivå. 

Portørene som går en og en halv mil på hver vakt har god fysisk form og glimt i øyet når man ligger i sykesengen og ser taklampene fare forbi over hodet på seg. "God bedring", sier de før de suser videre til neste transportoppdrag rundt i labyrinten.

Det oppsto en akutt situasjon med en på rommet midt på natten. Vi andre ble vekket av arbeidssomme og viktige lyder. To sykepleiere og litt i bakgrunnen. Den samme kirurgen som opererte meg på dagen var på jobb igjen. Meget konsentrert var hun mens hun observerte for å få oversikt over situasjonen. Så dro de raskt avgårde.

Det er virkelig fasinerende både å observere og selv få erfare profesjonalitet og skikkelig godt forankret personlig og faglig integritet i utfoldelse. 

Jeg vet ikke hvem pasienten var og jeg vet ikke hvor syk han var. Hvordan det går med han får jeg aldri vite. Det er rart. Jeg kan ikke annet enn å håpe på det beste.

Det er en verden ved siden av verdenen inne på et sykehus. Fra vinduene i de høyere etasjer på Bærum sykehus kan man se rushtrafikken inn til Oslo på E-18 om morgenen.

Jeg håper jeg aldri kommer igjen, selvsagt.

Men at jeg fikk komme til dere på denne "lette" sykehusreisen.

Det var et hell i uhell

Med vennlig hilsen

Egil-Arne Skaun Knutsen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar