søndag 8. desember 2013

Da passa ikkje

Jeg og en del andre. Vi har noe til felles.
Vi må leve med oss selv.
Noen ganger er det skikkelig gøy å leve med seg selv.
Men vi må også leve med oss selv når blir såret. Når vi gremmes over å ikke rekke å svare på alle sms'er. Når vi lengter etter sms'er.  Når vi blir stresset av sånne ting vi ikke burde bli stresset av. Når vi bekymrer oss. Når vi opplever manglende respekt fra andre, eller når vi må leve med å føle at andre trenger mer av oss enn det vi har til overs.
Vi må leve med ambivalens. Skal jeg gjøre sånn eller sånn.
Før var jeg ambivalent. Nå er jeg ikke sikker lenger.
Jeg for min del lever med meg selv dag ut og dag inn.
Det innebærer mye moro men også en del rart føler jeg.
Jeg bærer mine gleder og jeg bærer mine sorger. Sånn er det jo. Ikke alle strømninger som regjerer inni der er like gøy.
Om å forebygge i forhold til å måtte bære sine egne sorger:
Det hjelper for eksempel å ta seg selv på alvor, synes jeg.
Og når man tar seg selv på alvor så hjelper det veldig å forenkle. Forenkling kan være gode ting.
En jeg kjenner som er fra Sogn sa alltid hvis det ikke passet.
"Da passa ikkje", sa han.
Mange har prøvd å få han på glid. Få han til å forklare hvorfor. Komme med logiske forklaringer. Men ingen har lyktes.
"Da passa ikkje", sa han bare.
"Men hvorfor. Jeg forstår ikke hvorfor du ikke vil".
"Da passa ikkje", sa han. "Men du kan ikke bare si det. Du må ha en grunn"
"Da passa ikkje", sa han.
Og det passer jo.
Hvis man ikke vil, orker, klarer eller kan, mener jeg.
Etter en stund kunne han bare si: "Da passa ikkje", en gang.
Etter en stund hadde folk forstått at han sa det som det var.
Det var nemlig slik at det ikke alltid passet.
Og det må vel en mann fra Sogn ha lov til å si på sin egen dialekt?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar