lørdag 14. juni 2014

Tilgang

Jeg hadde en gang en klient. Om det er mann eller kvinne er uviktig. Det kan være brukbart å fortelle anonymiserte historier om klienter. Målet er å sette det som skjer i et positivt lys for læring, utvikling og undring. Denne historien er så anonymisert at det antakelig ikke vil være mulig for klienten å kjenne seg igjen.
Poenget i situasjonen er imidlertid ivaretatt. La oss si at det er en kvinne i trettiårene.
Situasjon:
Kvinnen er dypt, dypt deprimert og har vært det i snart et år. Det som har utløst den alvorlige depresjonen er en meget vanskelig situasjon i hennes liv som handler om tap av posisjon og akutt og omfattende endring til det meget trange i hennes private økonomi.
Gamle små og store hendelser romsterer med nådeløs styrke i hennes indre. Selvtillit og i det hele tatt ønsket om å leve. Er det noen vits å leve? Dette er ikke noe liv for en skabbete hund en gang, sier hun gjentatte ganger.
Det er lite framtidslyst eller håp.
Hun har lovet meg at hun ikke skal ta sitt liv.
Klienten har i samarbeid med legen sin prøvd et par tre forskjellige antidepressiva men fikk så ubehagelige bivirkninger at hun ikke orket det mer. Sånn var det for henne. Andre får god hjelp av medisin. Det er individuelt. Hvordan det virker det finner man kun ut ved å prøve selv.
I perioden det her er snakk om gikk hun til jevnlig samtale hos meg. Det er leit. Hun har det meget vondt.
I forbindelse med et spesielt møte hun skulle på. Et møte som vi begge opplevde som viktig da det ville påvirke hennes praktiske situasjon for fremtiden, satt vi å diskuterte hvordan hun kunne gå frem i møtet sånn som situasjonen var nå.
”Hun sitter tung på stolen på mitt kontor. Stemmen er monoton og huden er grå i ansiktet etter mange netter med alt for lite søvn. Håret ser uvasket ut og hun har på seg joggebukse og den store noe slaskete og utvaskede treningsgenseren hun har brukt ved flere tidligere konsultasjoner.
Hun sitter så tungt og nedtrykt i stolen at det ser ut som om hun veier over 2000 kg.”
Det har imidlertid ikke skjedd noen urovekkende endring i hennes kroppsvekt i løpet av tiden hun har slitt med depresjon.
Jeg spurte om hun kunne fortelle meg hvordan hun ville gå frem i møtet hun skal på til uken.
Hun tok seg en slurk vann og så plutselig.
Hun rettet seg opp i ryggen og satt seg fremoverlent på stolen. Hun snakket på inn og utpust om hva hun skulle gjøre. Om hva som var hennes strategi for møtet og hvordan hun skulle argumentere for å få det slik som best var mulig.
Jeg satt i min stol og lyttet nøye. Jeg var imponert. Jeg forsto godt hvorfor hun hadde hatt den rollen hun hadde hatt tidligere. Hva var det som skjedde. Plutselig veide hun ikke 2000 kg mer. Hun var lett som en fjær. Stemmen var sterk og preget av gjennomslagskraft. Det lyste i øynene hennes og for meg er det helt klart at hun hentet fram mot, styrke og glede fra dypt i sitt indre akkurat der og da.
Hun glødet.
Da hun var ferdig og forklare så spurte jeg: ”Hvordan har du hatt det den siste halvtimen.”
Jo. Hun hadde hatt det bra. Uken etter gjennomførte hun møtet og fikk det som hun ønsket. Det er noen år siden nå. Hun avsluttet terapiforløpet med ny jobb, bosted og ryddig økonomi. Hun var ut i fra psykologiske målemetoder ikke deprimert da hun avsluttet terapiforløpet etter ca. 15 mnd.
Dessuten fortalte hun meg at hun hadde det bra og at hun ikke hadde behov for samtale lenger.
Det var ikke sånn at depresjonen snudde for klienten i den timen. Det gjorde den ikke. Det tok lengre tid. Jeg opplever imidlertid at situasjonen var det punktet der ”å reise seg” prosessen virkelig startet.
Det er spennende å se hvordan et menneske i dyp depresjon, der og da plutselig var glad og sterk for noen øyeblikk. Jeg har undret meg i ettertid? Betyr dette at hun hadde potensial til gleden i seg hele tiden men at det kun handlet om utfordringer med å få tak i den?
Var depresjonen på en måte problemer med å få tilgang til gleden fordi den hadde gått i dekning?
Litt sånn som noen hukommelsesforskere sier. Minnene er evig. Utfordringen er bare å klare å gjenhente informasjonen?
Gleden hennes hadde gjemt seg fordi hun hadde erfart at utfoldelse av glede og kraft hadde blitt straffet hardt i kulturen?
Hva gjør at man er glad, blir glad eller kjenner at man gløder for noe?
Jeg tror det er positivt for ens eget og andres liv å vite mer om hva glede og glød består av.
Hva er gledens bestanddeler?
Kan man gjøre veivalg som går i retning av mer glede?

Hvilke valg og hvordan?
Invitasjon til GLØD WEEKEND:
Vi inviterer til GLØD Weekend på Breisethytta ved Notodden 27.juni klokken 1800 til Søndag 29.juni klokken 1500 nå i sommer 2014.
Jeg vil ta for meg gledens bestanddeler, teoretisk og praktisk samt at jeg vil gi en innføring i mindfulness. Til slutt vil vi sette opp noen tiltak og ideer til det beste for veien videre.
Det blir kurs. Ikke rollespill eller utleverende prosesser med bekjenn det vonde fokus. Det blir ikke gruppe terapi.  Det blir avslappet og lett på foten og psykologfaglig basert oppmuntrende kurs om glød og glede.
Maten som vert Geir Sørlie Torgersen serverer er av ypperste klasse. Breisethytta var et yndet serveringssted, overnattingssted og ”hangout” for turgåere sommer som vinter på 70 tallet. Hytta ligger i fantastiske omgivelser i skogen ikke langt fra Notodden. To timer kjøring fra Oslo. 1 time fra Skien.
Pris for kurs, kost og losji fredag til søndag i enkelt eller dobbeltrom er totalt 2000.-
Det er til sammen 16 plasser. For å sikre faglige gode prosesser og gjøre det praktisk mulig så gjennomfører jeg hvis dette passer for 12 eller flere deltakere. Det er mulig at sommer og ferietid innebærer at tidspunktet er dårlig.
Men det er også muligheter for at ferietid og sommer akkurat er den riktige rammen som skal til for å være på kurs om glød og glede langt til skogs.
Jeg prøver J.
Jeg jobber som psykolog og vil bruke psykologi, filosofi, og levd liv for å presentere positive budskap om glød og livskvalitet.
Programmet for helgen er strukturert og målrettet. Detaljert program mottar du ved påmelding eller på forespørsel:
Velbekomme

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar