søndag 17. august 2014

På egne ben

Hva driver du med spør folk. Det er et ganske vanlig spørsmål hvis man møter nye mennesker. Hva driver du med da?

Folk driver med alt mulig rart. Noen er håndverkere, noen er sjåfører, noen er butikkselger, noen er mellom jobber og jeg er altså psykolog.

Jeg EEER ikke psykolog. Jeg jobber som psykolog. Hvem jeg er, er et alt for stort spørsmål å svare på i dag.

Det jeg driver med i min psykologiske praksis er å hjelpe folk til å reise seg.
Det å reise seg eller hjelpe folk til å reise seg er meningsfullt synes jeg.

Noen som har falt synes det er skamfullt at de har falt.

Jeg vet at det å falle er den mest naturlige ting i verden. Men det er klart første gang man faller. Første gang psyken får en knekk. Første gang psyken og kroppen begynner å fungere annerledes enn det man er vant til. Skyldfølelse og skam som tar overhånd. Mistenksomhet, redsel som har satt seg fast. Stress. Endringer i søvn. Anspenthet. Angst og tristhet. «Før hadde jeg mot og lyst. Nå er jeg bare sliten og redd».

Den endringen er skremmende for mange. Det kan jeg virkelig forstå.

Men jeg er faktisk helt rolig.

Jeg er sikker på at du kommer til å reise deg igjen.

Ting roer seg etter hvert. Kanskje det ikke er så rart at psyken endrer måte å fungere på. Kanskje det ikke er så rart at kroppen går over i en annen modus etter alt du nå har vært igjennom.

Kanskje du har en ryggsekk som er tung å bære fra før. Kanskje du ikke har det. Kanskje det skjedde noe alvorlig? Kanskje den lille dråpen. Det å bytte jobb eller kanskje flyttingen, ny skole, krangelen med naboen eller det å skulle bli far eller mor ikke var en så liten dråpe allikevel. 

Kanskje det var det som skulle til for at det raknet litt. Eller mye. Det finnes hjelp og få. Dra til legevakten eller fastlegen og begynn "å reise seg" prosessen nå. Eller kanskje du klarer det alene eller med venner og familie. Ikke gi opp. Ting vil oppleves annerledes etterhvert.

Jeg driver altså med å støtte folk slik at de kan reise seg. I den sammenheng vil jeg si: "Det finnes ingen objektiv standard for hvilken type belastning som kvalifiserer til å være statens godkjente årsak for å få seg en knekk. Det finnes heller ikke statlige satser for hva som er å reise seg, hvor fort det går eller hva som er å være vellykket for den saks skyld."

Jeg mener det er nødvendig å finne disse standardene i deg selv.

Fordi:

Når man reiser seg så reiser man seg til slutt på sine "egne ben".

Vi kan gjøre det alene eller med støtte fra andre. Det kan ta kortere eller lengre tid. Det kan være lett og det kan være helvete på jord. 

Prøv å ikke gi opp på veien til å få det bedre. Det er det eneste noen kan foreslå.

Det å reise seg kan handle om å "pakke sin sekk" på en smartere måte slik at det er mulig å bære den med egne ben. Eller det kan handle om å hvile litt og det kan handle om å legge ny og smartere kurs ut i fra dine erfaringer med hvem du er og hva du liker eller tåler. Det å kjenne seg selv kan være bra.

Det å stå på egne ben handler for meg om å stå og gå ut i fra egne relevante individuelle standarder. Er man syk så handler det om å ha det best mulig i den situasjonen man befinner seg i. Det trenger ikke ha noe å gjøre med hvordan bena dine virker.

Man får det bedre når man lærer å stå på sitt nivå med sine egne ben.


Det er min erfaring.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar