torsdag 4. september 2014

Det kan komme bedre dager

Jeg har med stor interesse lest Lene Marlin sin kronikk i Aftenposten på Tirsdag 2. september.

Da jeg leste Lene Marlin sin kronikk kjente jeg en dyp kald smerte men allikevel et økt håp i min kropp.

Folkeopplysning, kulturutvikling og hjelp til de som trenger det.

Jeg synes Lene Marlin forteller på en måte som jeg er overbevisst om at skaper håp for andre.

«Vær så snill å hold ut litt til. Tro meg det er verdt det" 

Det å være suicidal er etter min erfaring som om å "bikke" over i en helt annen modus. En modus som handler om at det å ta livet sitt er eneste mulighet, ønske eller utvei. Det er som om det skrus på en "selvutslettelses motor". Hvis man ikke av en eller annen grunn vippes ut av den modus eller mislykkes med sitt forsøk på selvmord, så dør man.

Smerten når man er i «selvmords modus» er ekstrem. Det finnes ikke ord for å forklare en slik smerte.
Døden er ENESTE utvei.

Det å være alvorlig deprimert uavhengig av årsaken til depresjonen handler om at store deler av din eksistens er tyngde, tristhet, og frykt. Pink Floyd: «No matter how he tried he could not break free. And the worms ate in to his brains.» Men allikevel så oppleves det slik at tilstand alvorlig deprimert sammenlignet med tilstand suicidal er to forskjellige verdener. Havner man i suicidal tilstand så er smerten om umulig å forstå, mye, mye, mye verre.

Jeg vil prøve å vise hva jeg mener ved vise fram en lignelse. Da jeg var ung mann gikk jeg befalsskolen for infanteriet på Heistadmoen. Vi var ute på en hard øvelse. Jeg tror den het øvelse «Lederen» eller noe sånt. Vi gikk med truger, snøen var dyp og våt, det regnet/ sluddet og sekkene tunge. Vi gikk langt og lenge uten mat. Jeg husker at jeg begynte å bli unøyaktig i pausene. Jeg sluttet å ta vare på meg selv. Jeg husker jeg slapp meg ned i snøen i pausen for å hvile. Datt som en tung potetsekk. Vi hadde pakning på ca. 30 kg. Feltjakken og feltskjorten gled opp så jeg fikk snø inn på kroppen. Jeg kjente det var ubehagelig men jeg lot det skje. Nå kommer jeg til å få generell nedkjøling tenkte jeg, Jeg var søkk våt på bena. Jeg byttet ikke sokker. Jeg mistet en vott. Jeg lot den ligge. Jeg på en måte gled litt inn og ut av en eller annen komatøs tilstand. Jeg «leflet» med generell nedkjøling og trivdes med å være i det grenselandet. Det var en iskald natt.
Jeg ble mer og mer borte. Det var på en måte en mestringsstrategi tror jeg. Jeg synes det var så jævlig tungt å gå og jeg synes oppgaven var umulig. Ting var for vått, tungt kaldt og ikke mulig å fullføre. Det opplevdes å være så langt til ferdig at jeg ikke så enden. Jeg husker det godt hver gang jeg passerer Meheia ved Kongsberg. Sånn gikk skrittene. Jeg gled inn og ut av «koma».

Poenget mitt er: Da jeg plutselig faktisk fikk generell nedkjøling da hadde jeg ingen kontroll mer. Jeg husker jeg angret for at jeg ikke hadde tatt tak i meg selv før. Jeg kan være god på selvkritikk. Men nå var det altså for sent. Jeg hadde en kroppstemperatur som var for lav. Jeg husker ikke mer av den natten og hvis noen leser dette som var med på laget så husker dere mer enn meg. Dette er slik jeg husker det. Jeg våknet opp dagen etter i en hytte gutta hadde brutt seg inn i. Det var fyr i en ovn og det var gammel hermetikk til å spise. Hytta lå avsides. Den var gammel. Ingen hadde vært der på årevis og det kunne karakteriseres som en plankehytte. Vi la igjen kontaktinformasjon men ble aldri kontaktet.

Etter dette var jeg i forsvaret i 9 og et halvt år til. Jeg har vært på øvelser som er mye mer slitsomme og jeg har vært minst like kald og kjørt som dette. Men jeg har av en eller annen grunn klart å ta tak i meg selv slik at jeg ikke senere har falt ut i tilstand generell nedkjøling. Sikkert på grunn av mer erfaring og at jeg ble tøffere med årene. En tilstand av generell nedkjøling var en tilstand av aksept av «på vei mot døden». Ikke til sammenligning med suicidalitet kanskje men når jeg ble nedkjølt så opplevde jeg følelsen av varme og komatøst velbehag. Beslutningen var den gangen ute av min kontroll.

Det er mange årsaker til depresjon. Noen opplever ting i livet som utløser depresjonen og andre har med seg en arvet sårbarhet. Noen opplever de verst tenkelige katastrofer og vinner OL mens andre opplever «mindre» alvorlige hendelser og er knekt i årevis. Noen er deprimert i årevis uten å finne en årsak som verken de selv eller samfunnet aksepterer som «god grunn» for depresjonen. Antakelig er det som oftest en kombinasjon arv og miljø/ situasjon som ligger til grunn for depresjonen.

Mitt viktige poeng er at det ikke på noen måte kan sies å finnes en definert og godkjent nasjonal standard for hva som utløser en depresjon.

Er man deprimert så har man det jævlig. Uavhengig av om man er rik eller fattig. Kjent eller ukjent. Det hjelper ikke å få høre at man jo ikke egentlig har noen grunn til å være deprimert.

Mange forstår ikke hva depresjon eller angst er. Sånn er det. Det er ikke mulig å forstå hva depresjon og angst kan være å ha båret det selv over en lengre periode selv. Alle har imidlertid vært redd og alle har vært lei seg i en eller annen situasjon. Redsel kan man oppleve hvis man for eksempel holder på å kræsje med en annen bil. Full og akutt fysisk aktivering i kroppen. Eller man kan bli lei hvis hvis det er noe som var viktig for en som man ikke fikk til. Multipliser denne tristheten, tyngden og frykten med hundretusen og tenk deg at den setter seg fast i kroppen og blir der 24 timer i døgnet. Døgn etter døgn.

Virkeligheten blir smerte. Ingenting annet. (Hvis du orker eller trenger mer forståelse for depresjon og suicidalitet så kan du lese i Aftenposten om det iskalde kjøkkengulvet som ble beskrevet i kronikken på Tirsdag 2. september.)

Jeg har dyp respekt for innholdet i Lene Marlin sin kronikk. Hennes deling vil hjelpe mange.

Andre som har gått igjennom utfordringer trenger ikke dele som hun gjør. Vi kan dele på det nivået som gjør oss godt og samtidig kan støtte andre. Hvis det handler om å ikke dele så er det fint.

Jeg har hatt min andel av utfordringer i mitt liv. Jeg har gått videre. Det er jeg glad for nå.

Jeg ønsker at folk skal ha håp og tro på at de selv kan klare å reise seg på sitt nivå. Jeg har møtt for mange mennesker i krise til å kunne si at det bare er å velge. Vi må være klokere enn som så. På et tidspunkt har man kanskje et valg. Men ikke før man har det.

Noen sier at det er egoistisk å ta sitt eget liv. Hva med de som er igjen?

Dette er en misforståelse av problemet. Man dør ikke av at man tar sitt eget liv. Man dør av at man er alvorlig deprimert. En tilstand som kan være dødelig på samme måte som andre alvorlige fysiske sykdommer.

Vi må en gang for alle forstå at alvorlig depresjon ikke er en livsstil folk velger.

Lene Marlin sie til de som har det vanskelig. "Vær så snill, hold ut litt til....  

Min erfaring som psykolog og menneske er at det stemmer. Det kan komme bedre dager. Ting er ofte ikke så vondt som det er i suicidal tilstand i årevis. Hvis man klarer ved egen kraft eller ved hjelp av andre å «vippes» ut av suicidal modus så er det mange muligheter for å få hjelp. Folk som er alvorlig deprimerte kan flyte inn og ut av suicidal tilstand over en lengre periode. Det er viktig at det finnes noen som passer på. Det er litt sånn at en som er suicidal nesten bør lagre viktige telefonnumre og trene på å ringe dem slik at de kan få sagt i fra hvis de kjenner at de er i ferd med å miste kontroll. Drill kalte vi det i forsvaret. Noen ligger på sykehus eller andre får hjelp av venner, familie og kjente.

Nummeret til Kirkens SOS nødtelefon er: 81533300

Ring det nummeret hvis ting tårner seg. Eller dra til legevakten. Holdt ut. Det kan komme bedre dager.
Dager med mening, litt glede og ro i seg. Det kan komme bedre dager.

Min erfaring er at når selvmord er bestemt så gjøres det så effektivt som mulig ut i fra de resterende krefter og situasjon den det gjelder er i. Poenget er jo at det ikke skal stoppes. Noen gjør det på en måte som gir mer usikker utgang. Noen sier i etterkant at det var fordi det var den eneste måten de maktet å vise verden hvor vondt de hadde det. 

Noen som overlever et selvmordsforsøk kan komme til å tenke:

«Jeg klarte ikke dette en gang. Enda en bekreftelse på hvor mislykket jeg er.»

Kjære medmenneske. Du er har det forferdelig vanskelig. Du har det vondt. Kanskje dine smerter er en normal reaksjon på en syk verden. Ikke vet jeg.

Jeg vet kun at vi ikke synes ikke du er dum. Vi synes synd på deg og vi er lei oss for at vi ikke er flinke nok til å hjelpe deg. Psykologien og psykiatrien jobber målrettet og hardt. Vi kan mye men vi kan ikke nok enda. Mange andre kan mye og jobber også hardt og seriøst for å hjelpe.

For mange må bære sine plager for lenge. Vi er menneskelige. Vi er ikke maskiner.
Vi vil så gjerne at du skulle sluppet dette. Men du overlevde i iallfall den alvorlige situasjonen.

«Nå kan det komme bedre dager»

Etterlatte etter selvmord er mennesker som har opplevd en katastrofe. Det er ofte veldig synd på de. Allikevel kan de komme til å bebreide seg selv for at de ikke gjorde nok. Kanskje ting kunne vært gjort annerledes. Kanskje du ikke visste. Kanskje…?

Prøv å la de som var så syk at selvutslettelsen tok over, få fred nå. Prøv å la de som kun så håpløsheten få hvile. Prøv å lev videre med ditt liv.
Sorgen kan være tung å bære.
Jeg håper på trøst din vei.

Lene Marlin: "Vær så snill, hold ut litt til. Tro meg det er verdt det"


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar