fredag 3. oktober 2014

Aksept

Jeg håper du kjenner varmen til deg selv og dine som jeg kjente varmen til meg selv og mine da jeg skrev denne lille teksten.

Du er bra. Du er nok.

Livet består av gleder og sorger.

Gleder
Gleder kan handle om å få til eller at ting blir som man har ønsket seg det. Det kan handle om å være sammen med folk man er glad i eller glede kan handle om å føle seg som en del av noe som gir mening.
Mening som oppleves meningsfull.
Gleder kan være mange ting.
Du har kjent smaken av gleder.

Sorger
Sorger kan handle om å ikke få det som man har ønsket seg det. Man kan føle seg ensom, man kan ha kjempet for å få til det ene eller det andre og ikke få det til. Man kan være syk. De andre er ute og flyr. Du sitter inne og er syk. Ting skjærer seg igjen og igjen i jakten på en eller annen definisjon av suksess. Man kan ha mistet noen eller noe man er glad i.
Eller man kan være redd.
Sorger er mange ting.
Du har kjent smaken av sorger.

Aksept
Jeg opplever aksept til å være en stillferdig og vennlig måte å forholde seg til vanskelige situasjoner eller vonde følelser og tanker på.

Min erfaring er at det er mer behagelig å være glad enn sint, trist eller redd.

Min erfaring er at hvis man er sint, trist eller redd så kan det bli bedre å være til hvis man evner å se vennligsinnet og stillferdig på sin egen smerte.

Bare hold rundt deg selv. Du trenger ikke si noe. Kanskje det lindrer.

Kjærlig og varlig.

Nå er det vondt. Jeg skulle ønske det ikke var vondt.

Kanskje du forstår hvorfor det er vondt.
Kanskje du ikke forstår hvorfor det er så forferdelig vondt.

Stillferdig.
Nå er det vondt.
Sånn er det nå.

Jeg vil så gjerne at det skal bli bedre.
Nå er det vondt.

Sånn er det nå.

2 kommentarer:

  1. Tusen takk, denne trengte jeg. Det var godt å lese.

    SvarSlett
  2. Jeg mener du sier noe viktig når du peker på "aksept". I våre dager er glede og sorg gjerne sett på som en motsetning, men saken er jo at sorgen kan være gledens hustru, fattet ved verbet "å sørge (for noe)". Som gledens hustru er sorgen ikke katastrofal. Sorgen gir avkom, og ved det vil sorgen ha det fint. Den vil være lykkelig. Og hva som skal til, er jo da aksept, en aksept av realiteten.

    Selv er jeg unntatt fra å glede meg. Jeg kan bare sørge. Jeg er schizofren, og jeg tvangsbehandles med medikamenter som fullstendig elliminerer muligheten og anledningen til å være glad. Men jeg kan altså akseptere tingenes tilstand og sørge (for noe). Kristus er for meg gleden, og jeg er sorgen. Men jeg er ikke _bare_ sorgen. :-)

    SvarSlett