torsdag 20. november 2014

Er jeg unormal?




Jeg har levd noen år nå og lært en del om meg selv.

Jeg merker for eksempel at hvis jeg er sulten så er det det jeg er. Sulten.
Hvis jeg er trett. Så er det det jeg er. Trett.
Hvis jeg er sint så er det det jeg er. Sint.
Hvis jeg er redd.
Så er det det jeg er. Redd.
Hvis jeg er glad. Da er jeg glad.

I dag er jeg sint. Jeg er sint som et helvete.
Jeg vet at andre ville vært sintere enn meg.
Jeg vet at andre ville vært mindre sint enn meg.
Jeg vet at det finnes andre som ville ha håndtert sitt sinne på en helt annen måte enn meg.
Men jeg er altså sint. Jeg er sint som faen
Og jeg er sint på min måte.

Er det unormalt?
Vel.
I så fall er jeg unormal.

Jeg er unormal i en verden hvor det er viktigere å være taktisk enn å være ærlig.
Jeg er unormal i en verden hvor flere som har mye mer enn de noen gang kommer til å trenge har det fordi de har lurt, tråkket på eller utnyttet andre med den største menneskeforakt og den beste nattesøvn.
Som med taktisk og rolig stemme får det hele til å høres edelt ut for seg selv og andre.
Jeg er unormal i en verden som kun er giret for mer, mer, mer mens sikkelet renner i munnviker og stadig flere: «another one bites the dust»
Jeg er unormal i en verden som er så opptatt av kortsiktig avkastning at de bryr seg lite om de som har vært med på å bygge gjennom mange år. Som nå er for gamle og som ikke har noen jobb å gå til de når de blir nedbemannet.

«Vi innfører meget store individuelle pengebonuser. Da får vi inn den type toppledere vi er ute etter»

Hvilke egenskaper er det vi egentlig framelsker hos de som skal lede?
«Evne til å få folk til å løpe fortere enn det som egentlig er mulig og samtidig få det til å høres helsefremmende ut?»

Doping er ikke uvanlig i toppidrett. Rus, stiv nakke og dårlig nattesøvn er heller ikke uvanlig i arbeidsliv.

Stressmestring. Pøh!

Hvilke lederegenskaper er det vi egentlig trenger i dag?

Jeg er unormal i en verden hvor det er jeg som psykolog som plukker opp utkjørte og livredde folk fra et til tider overraskende kaldt og etter min mening: For kynisk arbeidsliv.

Jeg som trodde de store respekterte ledere var de som folk likte. De som tok vare på sine mannskaper. De som på grunn av sine lederegenskaper og smarthet skapte arbeidsplasser som folk elsket å gå til. Som brukte sine spesielle ressurser (innovasjon, smarthet, varme, rettferdighet og mot) til å skape mange arbeidsplasser. 

"Som hadde evne til å skape og opprettholde mange morsomme arbeidsplasser."

Som mannskapene ville gå gjennom ilden for fordi de visste at de var med på noe som varte.

Ledere eller eiere som folk synes det var gøy at hadde den fineste Mercedesen i verden.

Visst skal vi ha utvikling og smarte (gode) prestasjoner.
Det må pågå hele tiden. Hver dag. Det er ikke moro å jobbe et sted som går dårlig.
Hvor lønna kommer for sent fordi likviditeten er dårlig. Hvor permitteringene lurer bak ett hvert hjørne. Jeg mener bare at det må kunne gjøres på en annen måte.
Jeg tror på andre drivere enn fryktelementene i konsekvensledelse og kynismen som er nødvendig ved nedbemanning. Er det umulig. Er jeg totalt uinformert om konkurransesituasjonen?

Er lederlønninger på 15 millioner i året deler av problemet?
Er urimelig avkastningskåthet deler av problemet?
Er kostnadene ved stress og stressmestring deler av problemet?
Er NAV og helsekostnadene deler av problemet?
Er medarbeidernes og min manglende forståelse for situasjonen deler av problemet?
Er finans og giring for børs deler av problemet?

Jeg tror på samhold, tradisjon og bærekraft.
Jeg tror på arbeidsglede som driver for den nødvendige forbedringskultur.
Jeg tror på rettferdighet og rimelige mål.

Jeg tror på frihet, likhet og brorskap.

Jeg tror ikke på utviklingen jeg møter på mitt psykologkontor.
Jeg er selvfølgelig feilinformert.
Men det virker på meg som som det blir kaldere og mørkere der ute i det helsefremmende arbeidsliv.

Er jeg unormal?

1 kommentar:

  1. Det er normalt å tro at konkurranse er unngåelig, naturlig, nødvendig og nyttig
    Det er normalt å tro på den sterkes rett i kampen for å overleve i et fiendtlig miljø
    Det er normalt å føle seg som en taper
    Det er normalt å ønske seg alt som er normalt uten å tenke at det er middelmådig

    Har du noen gang sett normale mennesker gjøre fremragende ting?
    Er det normalt å tenke seg som normal når du har unike fingeravtrykk?
    Hva er det lille ekstra som skiller det ordinære fra det ekstraordinære?

    Hvem er det som vinner om mitt hjerte begynner å konkurrere mot leveren, eller magesekken konkurrerer mot nyrene? Hvem er det som vinner om jeg har en konkurranse om mine tanker er sterkere enn mine emosjoner? Hvem er det som vinner når vi konkurrerer mot hverandre for penger istedenfor å arbeide for hverandre for vitalitet.

    Nei det er ikke normalt å tenke vitalitet som et mål. Det er en ekstrem tanke. Vi trenger ekstremister i denne verden. De viser oss viktige ting. De viser den sikre veien til helvete og den sikre veien til paradis. Den som er normal viser meg ingen verdens ting.

    SvarSlett