fredag 26. desember 2014

Hvorfor


Nattens søvn var som vanlig dyp og rolig. Jeg våknet med fred i sjelen, satte de velpleide føttene mine ned i tøflene jeg fikk av min kone og gikk inn i mitt romslige walk in closeth. Det er på størrelsen med en middels toroms leilighet men det er lett å finne fram der inne. Jeg har god orden i sakene for å si det som det er. Jeg har god orden. Jeg er profesjonelt tilstede i mitt eget liv.
Det er speil fra vegg til tak inne i mitt walk in closeth. Kroppen min er perfekt. Stramme magemuskler og akkurat passe veltrente biceps er det som møter meg hver eneste morgen.

Ahhh. Er det rart jeg er glad. Jeg blir som regel rørt når jeg ser på meg selv. Mitt eget mesterverk.

Jeg er en mann i min beste alder. Alt har gått som planlagt i mitt liv.
Jeg er fornøyd med alt og det er ingenting som bekymrer meg.
Jeg har full kontroll og jeg har funnet den optimale ro.
Avslappet og rolig går jeg ut av leiligheten min, jeg passerer slottet før jeg går nedover Karl Johan.

Jeg merker at folk strømmer til der jeg går.
En mann stopper meg.
«Unnskyld. Er det virkelig deg. Kan du stoppe litt», sier han. Han virker litt brydd egentlig.
«Altså»

Han strammer seg på en måte opp. Hans vakre kone står stolt ved siden av og tripper. Det er tydelig at hennes mann har noe viktig å si.

 «Du er så klok og vellykket du», sier han. «Det bare er en ting å gjøre»
Mannen ser rundt seg og begynner å applaudere. Hans vakre kone klapper også.
Navnet mitt ropes høyt foran Stortinget i takt med massiv klapping.

Politikerne ser ut av vinduet. De ser beundrende ned på meg. På foten min lander en brevdue med kongens fortjeneste medalje i gull. Kongen spør om jeg vil komme til kaffe på søndag.
Jeg kjenner jeg blir rørt. Igjen. Endelig hadde jeg fått det til. Fram til nå trodde jeg at jeg hadde alt. Jeg var godt gift. Huset, walk in closeth’et var nedbetalt. Jobben mestret jeg godt og jeg hadde perfekt helse og en god og ryddig økonomi.

Men berømmelse. Det var det eneste jeg savnet for at livet mitt skulle blir perfekt.
Nå er jeg det mest vellykkede mennesket på denne jord noen sinne.

Senere på dagen skiftet jeg til vinterdekk. Den første snøen hadde falt og jeg hadde glemt vottene mine. Irriterende at en så vellykket mann kan fryse så jævlig på hendene.

Etterord:

Jeg er så lei av å skulle bli bedre hele tiden.
Konkurransesamfunnet. Jeg føler avsky. Jeg får brekninger med transmak i oppgulpene.
Det er morgen. Jeg har drukket tran Selvsagt.

Spesielt blir jeg trist av så mange tapere en konkurranse i sin natur alltid skaper.
1, 2 og 3 plass og 6,999997 milliarder andre.

Du kan alltid bli bedre!

Hvorfor skal jeg bli bedre.
Kan noen svare meg på det?

Hvorfor skal jeg bli bedre hele tiden?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar