lørdag 13. desember 2014

Min lille kafe




For noen år siden var jeg på en kafe som var min stamkafe i mange, mange år.

Jeg har skrevet flere bøker på min gamle stamkafe og en er blitt utgitt.

Jeg har sittet på den kafeen før jeg skulle i en begravelse rett ved. Jeg «gråt i flere år» på grunn av den begravelsen. Jeg satt på "Min lille kafe" etter den begravelsen. En venninne var med meg på kafeen før og etter. Det er jeg takknemlig for.Hun sa det var greitt at jeg gikk i svart bukse og sort høyhalset genser.

Det var fint synes jeg.

Noen har en sorg som det kanskje ikke finnes nok tårer i verden til å lindre?

Jeg føler jeg har levd et helt liv på den kafeen.

I løpet av Kafe besøket jeg omtaler nå så var det en gammel dame som falt om mens Jens Stoltenberg var innom og handlet brød. Jens Stoltenberg spurte om vi trengte hjelp.

Det var en spesialutdannet akutt sykepleier der som sa hun hadde kontroll.
Jens Stoltenberg (den gang Statsminister) ventet og fulgte med helt til damen var kommet seg på bena og kunne gå ut.

Han hadde sikkerhetsvakter utenfor som kunne ordne ambulanse hvis det var nødvendig.

Damen hadde bare snublet og kom seg på bena uten noe annet enn litt høy puls og frustrasjon over en liten trapp inne i lokalet som hun ikke hadde sett. Eieren av Kafeen sa at nå skulle den trappen merkes en gang for alle. Det var nok ikke den gamle damen som var dum, slik hun snakket om: «Uff jeg er blitt så klumsete og dum nå som jeg er blitt gammel», sa hun.

Det var ikke hun som var dum. Det var litt sånn brått på det lille trappetrinnet inne i lokalet. Senere ble det merking av den lille trappen inni der som resultat av den gamle damens lille fritt fall.
Akuttsykepleieren var flink. Jeg spurte om hun trengte hjelp da hun satt på huk og ivaretok den litt fortumlede gamle damen.

«Jeg er akutt sykepleier med 25 års erfaring fra ambulanse, gjenoppliving og førstehjelp sa hun. Hvis du ikke kan bidra utover dette så har jeg kontroll. Hun var vennlig i stemmen og sterk og klar. 

Det var fint synes jeg. 

Mine ti år i forsvaret med blant mye annet, trening på førstehjelp kunne ikke toppe dette så jeg forholdt meg rolig.

Jens Stoltenberg ventet til alt var under kontroll og den gamle damen gikk forbi han ut døren og smilte.

Det var fint synes jeg.

Jeg satt på kafeen lenge etterpå. Kaffe og Sjokolade Croissant var favoritten på den tiden. Etter hvert kom det to ungdommer inn. De var ca. 17 år tenker jeg. De så ut som barn men ut ifra hva de snakket om, gymnaset og lekser og en stiloppgave så tenker jeg at de var ca.17. Det var en gutt og en jente.
Kan jeg få lese stilen min for deg, sa hun. Stilen jeg skrev på tentamen i går.

Ja, veldig gjerne, sa han.

Jeg husker selvsagt ikke hele stilen men hun leste høyt og engasjert. Hun leste som om hun var skuespiller på nasjonalteateret og framførte den viktigste monolog. Ungdommene satt 1 meter unna meg og det var umulig for meg, som vanligvis ikke hører på hva andre snakker om på kafe, å unngå å høre det hun sa. Hun var helt inne i teksten hun hadde skrevet. For meg var det tydelig at hun mente det hun leste. Hun leste høyt på inn og utpust. Som om hun holdt en tale for millioner av mennesker:

 «Jeg vil være fri. Jeg vil være fri som en fugl som flyter over himmelen eller som en sommerfugl som danser og svinser med sine vakreste vinger. Jeg vil være fri i en verden som liker svinsende og vakre sommerfugler. Jeg vil være fri til å leve et godt liv. Jeg vil ikke stresse som mine foreldre. Jeg vil ikke ha en jobb med strenge krav og hardhet. Jeg vil ha varme. Jeg vil være fri. Fri som en hjort i bratte fjell. Fri som en som en fisk i det dypeste hav. Fri som en fisk som er der den hører hjemme. Fri. Jeg vil være fri til å være meg selv. Fri til å elske. Fri til å finne den kjæresten jeg elsker. Jeg vil ikke feste og drikke og bedøve mitt liv. Jeg vil ta vare på min helse. Jeg vil være fri. Fri til å hvile. Fri til å le. Fri til å si ja. Fri til å si nei.

Jeg vil ha det bra.
Jeg vil le.

Vi bor her på jorden. Vi kan lage et bedre opplegg enn dette. Jeg vil at mine medmennesker her på jorden skal ha det bra. Jeg vil ikke være med på urettferdighet mer. Jeg vil ha det bra. Jeg kan ikke ha det bra hvis andre blir behandlet dårlig.
Jeg vil ha det bra
Jeg vil være fri.»

Gutten satt der med store øyne og hørte på. Jeg også for så vidt. Teksten er ikke korrekt gjengitt. Men hvis personen som skrev stilen leser denne bloggen så tenker jeg nok at hun synes "melodien" er godt ivaretatt.

Det er fint synes jeg

Det var tydelig at gutten og jenta var gode venner og kjente hverandre godt.
Jeg hadde ikke en sånn venninne da jeg var 17.
Men jeg hadde en skikkelig god kamerat.
Han er død nå.
Det er vondt.

Jeg har fått nye kamerater. Mennesker jeg er glad i. En av dem lever i beste velgående men han har blitt medisinsk erklært død to ganger. Legen sa. «Du har vært død to ganger på alle mulige måter moderne medisin kan måle død på». Nær døden opplevelser!

Min venn prøver å fortelle oss at døden er et fint sted. Sånn sett så trenger vi ikke å være redd mens vi er her på jorden, sier han.

Vi skal prøve å lage oss et bra liv. Men vi trenger ikke å være redd.
Vi møter våre kjære igjen og vi kommer antakelig tilbake til livet en annen gang, når vi vil.
Kristne tror på et liv etter døden. Mange religioner tror på et liv etter døden. Man trenger ikke å være psykotisk eller klin sprø for å tro på dette.

Når man er venn med en som har vært erklært død. To ganger.
Så kan man i et svakt øyeblikk begynne å tro på et liv etter døden.

Vi kan ikke bevise noen ting. Men det er da positivt å tro på et liv etter døden. Mer positivt og livgivende enn å ikke tro på det.

Helvete finnes ikke sier Jon Schau. 

Jeg uttaler meg aldri som psykolog i forhold til venner. Selvsagt. Jeg velger imidlertid å si. Som en vanlig fyr i gata. Uten samtykke: Jon er ikke normal. Han prøver ikke å etterstrebe A4 heller. Han er heller ikke psykotisk. Han er bare en litt gæren fyr fra Groruddalen, Hæren og Den lyckliga gatan.

Han er litt unormal som de fleste av oss.

Helvete finnes ikke etter døden sier Jon. Helvete handler vel oftest om å være her på jorden å være redd eller å oppleve smerte. Smerte og redsel er reelt. Frykt for å dø er reelt. Sorg og lidelse er reelt.

Har du sett filmen. «Edge of tomorrow», med Tom Cruise?. Hvis ikke den filmen handler om liv og død og liv igjen, så vet ikke jeg hva som handler om det. Det er en action krigsfilm på overflaten. I underteksten mener jeg det er en film om reinkarnasjon. Det er til «inspirasjon» hva Tom Cruise kan gjøre den dagen han lever flere ganger fordi han vet at det er et liv etter døden.

Han er ikke redd lenger, da han skjønner det. Han slipper å være redd. "The Hollywood moviemakers" har brukt kamp og krig som ramme for å vise dette. Filmen er bra og neste gang så kommer det en tilsvarende film hvor et liv fritt fra frykt, fordi man vet at det er et liv etter døden, vises i en fredeligere og mer hverdagslig ramme. Er du tekstforfatter? Vi trenger den filmen.

Det hadde vært fint synes jeg.

Finnes filmen forresten?

Et liv etter døden.
Det er så godt å tenke på synes jeg.

Det lindrer så mye når lindring trengs.
Og lindring trengs.
Det er så mange som trenger lindring. Dødssyke. Redde og slitne. Smerter. Mennesker i evig sorg på sin lille kafe.

Hvor er din lille kafe?

Jeg håper  på trøst din vei. Jeg håper at lindring er håp og gjør det lettere å være her når det er vanskelig.

Salte tårer som renner nedover mine kinn.

Jeg vil være fri. Jeg vil være real. Jeg vil være snill.

Jeg vil bare at alle skal ha det så bra som mulig mens vi er her.

2 kommentarer:

  1. Jeg er fri når jeg går med tom sekk ned til Førde for å handle og kroppen fungerer og bryr seg ikke om at det napper litt i høyre kne av og til. Av en eller annen grunn tar ikke hjernen vare på så mange av tankene som svirrer gjennom systemet. Jeg er fri også når jeg går opp igjen med varer i sekken og kjenner at om jeg ikke starter for hardt så tar anginaen seg fri. Tankene haker seg opp i setninger. Noen av dem ønsker jeg å ta vare på til jeg kommer hjem. For ikke å glemme dem repeterer jeg dem inne i meg mens jeg går. Ofte møter jeg Oddvar Thorsheim. Vi stopper og slår av en kort prat. Han drar alltid opp skisseblokka si og noterer noen raske skisser når han kommer på noe. Når jeg låser meg inn i huset og setter fra meg varene finner jeg en lapp og noterer det jeg ikke har glemt. Dette er kafeen min.

    SvarSlett