søndag 7. desember 2014

Rare is the new cool



Jeg liker best ting som er laget for å vare. Som en gammel Mercedes fra 90 tallet (124 bil) som lett kunne gå over 600 000-700 000 km.

Eller en Volvo 240 på åttitallet med B18 motor. Du måtte ha leid en attentatmann med Rekylfri kanon  (RFK) for å få den til å gå i stykker.

Jeg hadde en gammel 240 en gang. Jeg kjørte hundretusenvis av kilometer med den uten noen kostnader.

"Når oljelampa begynte å lyse så kjørte jeg en uke eller to før etterfylte jeg med tre liter."

Motoren tålte alt og man kunne fikse litt selv.

Bil i dag er et rent finansielt produkt. Låne penger og kjøpe. Kjøpe, kjøpe, kjøpe. Kjøpe av mer eller mindre ærlige bilselgere.

Bilen holder ti år maks og da har du brukt hundretusen i service, hundretusen i forsikringer, femtitusen i dekk og verdien på bilen på 250 000 er helt borte i rust i lakken.

Æsj.

Eller hva med Ola bukser før som varte og varte, dag ut og dag inn. Vask etter vask. Favoritt buksa mi i dag den holder ca. 9 måneder så revner den på knær og i skrittet.

Når begynte vi med sånn dritt.

Eller leker som tålte å bli lekt med. Den ene leken som man elsket og brukte og brukte.
Som man brukte kreativiteten til hvordan den kunne brukes på forskjellige måter. Både fordi leken tålte det og fordi man så verdien av kreativ utvikling. Det var mer stimulerende enn å følge en oppskrift.

Lage sin egen fantasiverden.
Uten stresset som er elementer av å forholde seg til tusen ting.

Romantisering ja vel.

Men et viktig poeng når det gjelder hva et menneske i sin natur har muligheten til å  forholde seg til på en dag.

Uten å oppleve stress.

Jeg opplever at fart er blitt viktigere enn kvalitet. Registrering av at ting er gjennomført handler mer om antall ganger det er gjennomført enn at det er gjennomført med god kvalitet og ferdig, ferdig, bra sånn at det endrer noe.

Sånn at det er gjort en gang for alle.
Sånn at det varer-

Stoppeklokke ivaretakelse av våre gamle.
Enhetskost på sykehus. Hva det enn betyr.
Kundeservicepersonen som skal ta over 120 telefoner om dagen.
Og vi ringer og ringer og står i kø. Du er nummer 10 i køen. Vi kan ringe deg tilbake. Vi ringer igjen og igjen for å få ordnet opp. Noen ganger føler jeg at det er jeg som gjør all jobben mens bedriftene tar gebyr eller betalt for jobben jeg har gjort.

"Money for nothing"

Fastlegen som har mellom 20 og 40 pasienter per. dag.
Det er mye det. 40 pasienter per dag.

Får man gjort noe annet som lege enn å registrere at folk har vært der for å få lønnen sin fra det offentlige helsevesenet?

Eller hva med behandling hos psykolog eller psykiater:
De som er heldige og kommer inn til en psykolog eller psykiater med avtale får kanskje 45 minutter i uken når de skal jobbe med sine problemer.

Det er lite synes jeg når problematikken er alvorlig og klientens indre liv er så oppjaget av angst eller tristhet og vanskelige livssituasjoner at han/ hun nesten må snakke fort for at psykologen/ psykiateren skal få vite hva som har skjedd siden sist.

Både lindring og endring krever tid.

Men det ser ut til å være viktigere med antall som er gjennom og «får lite til ingenting hjelp» enn at pasientene får lengre konsultasjoner og hjelp.

Det finnes sikkert forsking som viser at 45 minutter er optimalt.

Jeg vet ikke.
Jeg synes det er kort. Alt for kort.

Jeg synes kravene på psykologene og psykiaterne om antall pasienter igjennom per uke for å få opprettholde avtalen med helsevesenet er for høye.

Jeg anbefaler «færre og større.» Altså færre klienter som får større fokus og økt sannsynlighet for hjelp.

"De som kommer inn her får hjelp for å si det sånn.". 

"De som ringer vårt kundesenter skal slippe å vente og få problemet løst så de aldri trenger å ringe igjen"

For å øke kapasiteten. Altså jobbe smartere slik at "færre og større" ikke fører til at ventelistene for hjelp blir lengre foreslår jeg mer bruk av grupper.

To grupper (terapi og psykoedukasjon) per dag noen dager i uken for flere behandlere med 6 personer i hver gruppe og med en varighet på 2.5 timer per gruppe. 

(Med psykoedukasjon menes "kursing" i timen omkring psykologisk teori som lindrer og kan gi god effekt).

En gruppe før lunsj og en etter lunsj.

Bygge selvhjulpne team som støtter hverandre mellom timene. Et løp som varer i tre år. Som gir endring som varer. Ikke ti timer ganger 45 minutter.

Jeg synes det er trist. Men jeg vet at hvis dette med færre og større skulle bli en realitet så ville det vært en økonom som hadde blitt satt til å regne på det.

At det er en faglig diskusjon det synes jeg er bra. Ikke for lenge da. I mellomtiden er det for mye kostnader i form av lidelse og økonomi (arbeidsfravær, NAV og bedrifter) mens den faglige diskusjonen pågår.

45 minutter er kort tid.

For å få til dette med færre og større må journalføring (i dag tar journalføring etter en gruppetime med 6 personer minst 1,5 time) forenkles og rapportering til HELFO forenkles.

Forenkling av det administrative omkring en behandlingssituasjon i dag kan frigjøre mye tid til å behandle pasienter. 

Hvor stor andel av midlene vi bruker til psykisk helse i dag, gir faktisk interaksjon med pasienter og behandling som hjelper?

Hvor mye av det er "skyfling" videre.

Slitne psykologer som har for mange pasienter per dag. For mye å forholde seg til.

"Tenk så enkelt at du skjønner det selv."

Hvor mye er det mulig "for selv en psykolog eller psykiater eller lege eller sykepleier eller kundebehandler" å forholde seg til på en dag

Jeg synes det skulle bli lettere å få avtale med HELFO. Terskelen for å kunne leve av å være privatpraktiserende psykolog burde være lavere og enklere.

Tilgangen til "bra nok" psykologer/psykiatere og andre burde bli lettere for folk med behov. Mer tid til hver enkelt pasient vil opprettholde eller kanskje til og med øke kvaliteten.

Jeg tror på kvalitet.
Farten er økende.
Jeg leste om barn som utvikler stress symptomer inn mot jul.
Jeg foreslår å gå motsatt vei.
Gå saktere. Gjøre ting ordentlig. Vær smart.

Lage ting som varer.
Gjøre ting som varer.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Kvalitet:

Se gjerne filmen nedenfor om Kvalitetsrevolusjonen. Jeg vet jeg ser ut som en paramilitær operatør i mine kvalitetsorienterte ull og bomull friluftsklær.

Jeg vet jeg er rar.
Men vet du.
Rar er det nye kule.

"Rare is the new cool."


Jeg synes det er deilig å ikke ligne på han eller hun skiløperen du vet når jeg er ute å vandrer i skogen.


2 kommentarer:

  1. Takk Egil-Arne
    Du er en frisk pust i hverdagen med dine psykogrubbler, livsbetraktninger og hverdagstanker. Det er deilig å lese en blogg som går litt i motvind fordi resten av verden haster gjennom minuttene og timene dag etter dag mot et mål de ikke helt kan definere selv, - det er jo bare noe de gjør. "Det er jo det alle gjør."...

    Jeg har ventet i noen år på at Rar skulle bli det nye kule, - å vet du hva? I grunnen har det alltid vært slik, jeg har bare ikke forstått det. Jeg definerer jo selv hva jeg synes er kult, - det kan ingen andre ta fra meg... hahahaha... Jeg bærer mine klær som er 20 - 30 år med stolthet. Jeg elsker kvalitet å forstår ikke behovet for kvantitet.

    Ja! "Rare is the new cool"

    Ønsker deg en sanselig god fortsettelse på denne rare dagen..
    Takk

    SvarSlett