tirsdag 23. desember 2014

Fire nøtter til deg



Historien om Svein

Svein sto opp om morgenen klokken 0630. Han ville ha en stille halvtime før resten av huset våknet opp. «Pokker. Han hadde sovet dårlig i natt. Igjen». Det var for mye stress i jobben hans for tiden.
I dag var det enda en krevende dag. På ettermiddagen skulle han vise fram den nye kreative løsningen for den største kunden til reklamebyrået. 

(Kunden ville ha noe som var like bra som «Bend it like Beckham» for salg av agurker. På engelsk. Ahhh. Det er lett. Særlig.)

Men Svein var nesten ferdig hadde det bare ikke vært for han kollegaen som alltid kuppet all oppmerksomhet i alle møter. «Det går ikke an å ha med det Ola foreslo i går», tenkte Svein frustrert mens han satt på kaffen og kokte egg. Hardkokte egg det liker tvillingene å ha på matpakkene. Og kona. Hun liker egg til frokost. Kari. Bra dame. Bløtkokte egg det liker hun. Det skal hun få.

Tiden var inne. Svein vekket resten av familien. Bang! Full rulle! Det var som å skru på en høytrykksspyler når de tre år gamle tvillingene, som hadde ligget til lading i 12 timer, ble vekket og begynte å løpe rundt.

Frokost, mas, løping, skråling og søling av melk.

«Helvete det er for trangt med en treroms leilighet for oss fire. Jeg trenger dette oppdraget. Det er ingen som forstår min situasjon. Kan jeg for pokker få litt ro til å konsentrere meg», tenkte Svein. 
«Jeg må si ifra til Ola han kollegaen min. Forslaget hans ødelegger hele ideen. Han bare kjørte over meg i går. Selvutvikling. Jeg har drevet med selvutvikling. Nå skal jeg si i fra. Selvutvikling»

«Svein. Svein. SVEEIN hallo», sa kona.

«Åh unnskyld. Ja. Jeg lager matpakker.»

Det var Svein sin tur å kjøre til barnehagen i dag. Det regnet ute. Tvillingene sang og hylte og jublet i baksetet.

Endelig fremme. Levere i barnehagen. Glemme matpakkene i bilen. Tilbake til barnehagen en gang til. Matpakke.

«Ha det pappa. HA DET PAAAPPA»

Sånn nå var det bare å komme seg rett på jobb. «Nå skal jeg virkelig sette ned foten», tenkte Svein i det han gikk dyvåt fra parkeringshuset inn på kontoret. Striregnet var ikke akkurat positivt på humøret.

«Hvor er Ola», romsterte det i hodet til Svein på da han gikk inn i resepsjonen. «Selvutvikling. Jeg har drevet med selvutvikling. Sette grenser. Nå skal jeg ta’n. Jeg er selvutviklet», 

Det første Svein fikk se da han gikk inn døren til kontoret var Ola som sto i resepsjonen og tok seg en kaffe. 

Hjertet til Svein gjorde et hopp og hamret et par ekstra slag som han kjente i tinningen.

«Hei Svein. Jeg føler at jeg ble litt for ivrig i går. Har du muligheten til en kaffe og liten prat nå så finner vi ut av dette i ro og fred.»

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Nøtt å knekke:
Utstrakte hender men ingen undersåtter.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Løfte seg?

Det var den første julen de ikke feiret sammen på 10 år. De hadde vært så sinte på hverandre den siste tiden og nå rett over jul i Januar 2015 så nærmet det seg rettssak i forbindelse med barnefordelingssaken. De hadde to barn sammen.  Siri på 4 og Geir på 6. I sommer hadde det vært brudd etter 10 år med julefeiring i samme hus.

Marte var så redd. Hun hadde gruet seg i flere måneder til denne julen.

Da hun sto opp i dag, klokken 0700 på selveste julaften så kjente hun seg maktesløs og trist. Hun savnet kjæresten sin og hun visste ikke helt hvordan det skulle bli å feire jul alene med sine foreldre uten å være sammen med barna sine.

Hun savnet kjæresten sin. De hadde hatt et spesielt og nært forhold helt siden de var barn. Hun gruet seg til en julaften uten Stian og uten barna.

Ingen små forventningsfulle barneføtter som tasset barbent rundt i stua. Ingen kjæreste som var blid eller sur. Han hadde jammen meg vært sur de siste årene. Men han var en bra mann.

Han hadde sitt han også.

Hun hadde kjørt hardt på i barnefordelingssaken. Stian hadde vel vært relativt ryddig.

Men hun tålte dårlig at han hadde fått seg ny kjæreste. Leif het han.

Æsssj hun synes det var så ekkelt. Hennes sjelevenn fra de var 7 år. Hennes kjæreste fra de var 15 år. Hennes barnefar og samboer i de 10 siste årene. Komme ut av skapet når du er tretti år. "Kan du ikke bare gå inn i skapet igjen", hadde hun tenkt og sagt mer enn en gang. "Ta ansvar. Du har barn din egoist".

Hun hadde vært så frenetisk sint. En dag hadde hun knust den gamle motorsykkelen hans med en øks fra vedskjulet. En Honda CB 750 fra 1978 som han hadde pusset opp helt selv.

Det hadde hardnet kampen.

I meklingen underveis hadde det blitt slik: Stian skal ha barna på julaften i år.

Hun ville så gjerne at de skulle være sammen. At han skulle huske hvor fint de hadde hatt det.
Hun elsket han høyt.

Han elsket ikke henne. Han elsket Leif.

Stian hadde aldri laget i stand til jul alene og pinnekjøttet var det alltid Marte som hadde stått for.

Hans relativt "konstiperte" foreldre skulle komme klokken 1500. Leiligheten sto på hodet enda og barna var sutrete. "Hvorfor får vi ikke kakao sånn som mamma pleier å lage på julaften," sa de.

Foreldrene til Stian visste at det var brudd. De visste at det var krangling med Marthe og de visste det var rettssak i januar. De hadde joinet kampen den kvelden Marte knuste motorsykkelen til Stian.

"Marthe er blitt et ustabilt menneske. Hun skal ha minst mulig tid med barnebarna våre", hadde de uttalt den kvelden de kom hjem til Stian i hans nye leilighet og proklamerte sin deltakelse i krigen.

"The war of the Olsen family"

Foreldrene til Stian visste alt dette. Men de visste ikke at den nye kjæresten til Stian het Leif.

Det pep i telefonen til Stian. Det var en sms fra Marte.

"Kjæreste Stian. Jeg ville bare skrive dette. Jeg savner deg av hele mitt hjerte og jeg er så lei meg for at du ikke elsker meg mer. Men sånn er det jo. Du elsker en annen. Jeg er bare sint fordi du ikke vil ha meg. Det er ikke sinne. Det er mer en fortvilelse og endeløs kjærlighetssorg. Jeg ber deg av hele mitt hjerte om unnskyldning. Jeg forstår at det ikke er så greitt å være deg heller. Snart kommer dine foreldre, moralens ikke akkurat politimester Bastiansen med frue... :) Jeg kan bare tenke meg hvor stramt det blir.

Skal vi legge ting bak oss. Skal vi samarbeide. Skal vi samarbeide for barna sin skyld. Jeg skal prøve å finne en annen måte å få de vonde følelsene igjennom kroppen min. En annen måte enn å knuse motorsykler og kaste brødristere etter deg. Bra ferdigheter med øks og brukbart underarms kast. Det må du innrømme...!. Marte"

"Kjæreste Marte. Tusen takk for sms. Det var det beste som kunne ha skjedd meg i dag. Jeg er helt kjørt og gruer meg bare til alt. Jeg føler at jeg ikke klarer dette alene. Barna snakker om deg og jeg har glemt å kjøpe inn kakao til julefrokost. Lille Siri har glemt dokka si hos deg og Geir er litt stille. Jeg gruer vettet av meg til mine foreldre kommer. Jeg gruer meg til rettsaken og jeg gruer meg til de skal få vite at de har en mislykket, ekkel og homofil sønn. At barna våre skal få vite hvem jeg er. Jeg har prøvd å holde det skjult så lenge. Jeg har foraktet det så lenge. Hvem jeg er. Jeg vet jo at du bare er lei deg. Jeg har alltid vært glad i deg. Men nå vet vi jo begge mer om hvem jeg egentlig er. Kan vi samarbeide. Kan vi slutte fred?

Forøvrig imponert over dine ferdigheter med øks og for ikke å snakke om kastearmen din. Føler at jeg har lært deg litt for mye om vedkløyving og bowling.  :) Stian"

"Vil du jeg skal komme bort å hjelpe til så feier vi sammen som en overgang i år. Marthe"

"Ja. Takk. Stian"

"Jeg tar med dokka til lille Siri og kommer med en gang. Sier i fra til mamma og pappa så de kommer til deg. Ses om litt. Dette går bra. Det skal gå bra fremover også. Jeg skal roe meg. Takk. Marthe"

"Jeg skal roe meg jeg å. Jeg begynner å rydde her. Takk. Stian"

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Nøtt å knekke:
Løft målene for samarbeidet men ikke høyere enn du makter.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Evy

Evy hadde hatt et krevende liv. Da hun vokste opp måtte hun flytte fra fosterhjem til fosterhjem. Hun flyttet nesten hver 4 måned av forskjellige grunner. Hun var 17 år da hun endelig kom til et fosterhjem med mennesker som var bra og med et boforhold som kunne karakteriseres som varig. De nye fosterforeldrene  var ikke rike eller noe. Men de hadde et godt hjerte. De var ikke geniale oppdragere eller noe. Men de ville godt. De var ikke spesielt tålmodige eller noe.  

De var helt greie vanlige folk som ville sitt barn det beste.

De så nok at Evy så sliten ut det året hun virkelig begynte å prostituere seg.

Hun solgte ikke kroppen sin eller leide den ut eller noe. Det var ikke sånn. Det var verre det hun drev på med. Hun begynte egentlig å selge hele seg. Både kropp og sjel.

Alt hun gjorde var å kjempe for å bli likt. Hele hennes repertoar i møte med andre mennesker handlet om å sikre seg at hun ble likt. Godt likt. 

"Her goal was not to be liked. It was to be well liked."

Hun bodde i dette fosterhjemmet fra hun var 17 år og kunne etter noen måneder best karakteriseres som en «eager pleaser». Med "eager pleaser" menes i denne sammenheng en som driver med ivrig ivaretakelse av egen forståelse av andres behov. 

Et slitsomt liv i andres tjeneste. Selvkannibalisme er antakelig et godt ord for å forklare denne måten å være i verden på. Vær gang du gjør «selvkannibalisme» det så blir du litt mindre og siden du river av en bit av deg selv så du blør du og får litt mer vondt.

Hun er som alle andre mennesker født verdifull. Menneske er som menneske verdifull.
Det tok mange år før Evy forsto hva det vil si å være verdifull.

Altså at hun igjen fikk tak i sine meninger og sine behov i møte med andre. Og at de var verdt å ta på alvor.

Hun hadde jo trodd at grunnen til all denne flyttingen i oppveksten handlet om at hun var et vanskelig barn. Hun hadde levd i den tro at all avvisning opp igjennom skyldes at hun var vanskelig.

Det var ikke tilfellet. Det handlet om andre forhold i kommunen og kapasitet og at noen av fosterforeldrene ikke var egnet som fosterforeldre for henne. Selv om flyttingene (avvisningene) gikk ut over henne så handlet de altså ikke om henne.

Det tok lang tid før Evy å forstå at hun ikke var et vanskelig menneske som egentlig ikke var verdig å bli likt. Det tok lang tid for henne å forstå at hun ikke lenger trengte å være redd for å miste familien eller flokken sin.

Det tok lang tid før hun turte å tilhøre en flokk. Tilhørighet. Viktig.

Hun skammet seg nok når hun forsto hvor mye hun hadde gått på bekostning med seg selv.

Men en dag gikk det opp for henne at hun gjorde det hun klarte med den forståelsen hun hadde der og da. Den dagen hun forsto dette forsonet hun seg med sitt liv. Hun forsto at hun var bra og gikk videre med en følelse av verdi og stolthet.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Nøtt å knekke:
Fred med seg selv og forsoning med sitt liv men ikke nødvendigvis å måtte synes at alt var/ er like bra.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Kjære deg

Ha det så godt som mulig.

Jeg vil på min måte med min identitet og mitt faglige ståsted arbeide aktivt med det folkehelsebudskap jeg mener er folkehelse i praksis. Det vil være arbeid med et innhold på tvers av en rekke drivere og normer (uskrevne regler vi følger) i den norske kulturen i dag.

Følgende setning viser utsikten fra et av mine stå sted.

Ha det så godt som mulig.

Det å ha det så godt som mulig handler om akkurat det. At du prøver å ha det så godt som det er mulig i den situasjonen du er i og at du forstår at hvis du ikke klarer å få det bedre så er det ikke du som er en dårlig person. Det er situasjonen du er i som gjør det vanskelig å få det bedre der og da. Det å falle til ro med at nå er det sånn. I stedet for å være frustrert over at det ikke blir bedre uansett hvor mye du prøver. Aksept og raushet ovenfor seg selv. Det lindrer når lindring trengs. Det er min erfaring og faglige forankring.

En gang var jeg med politiet på hjemmebesøk (velferdsjekk) hos, la oss kalle henne Live

Jeg gruet meg fordi jeg trodde Live hadde tatt sitt liv. Men hun åpnet døren da vi ringte på.

"Hvordan går det med deg", spurte politimannen vennlig.

"Det går dårlig",  sa hun."Jeg har det så dårlig".

Leiligheten var skitten og full av søppel. Vanlige tallerkener og papptallerkener med muggne matrester og med mer ferske matrester sto stablet til taket.
Så bra tenkte jeg. Da får hun i seg mat. Jeg ble så imponert. Det var tomt for tallerkener og det var ingen krefter til å vaske opp. Live hadde dermed fått tak i papptallerkener. I den tilstanden hun var i. For en livskraft. For en kreativitet og for en handlingsorientering.

Sånn var Live!

Live fikk hjelp. Hun hadde det som hun hadde det. Og jeg skal love deg at hun hadde prøvd å få det bedre. Live gjør en kjempejobb. Politiet gjør en kjempejobb. Helsevesenet også.

Det er julaften.

Det å møte seg selv med vennlighet, kjærlighet eller:

Her er jeg. På godt og vanskelig. Gledesfylt og trist. Morsomt og teit. Klokt og uklokt.
Det å forstå at du ikke alltid burde bli bedre enn det du er.

Hvorfor skal du så absolutt bli bedre hele tiden? Hva er hensikten?

Ideen eller forestillingen om at du er bra og at det å ha det så godt som mulig er det eneste som faktisk er mulig.

Det er min gave til deg. Helt uavhengig om du er syk eller frisk. Rik eller fattig.

Vellykket eller vellykket.

Det er ikke en myk pakke. Det er den hardeste pakken av dem alle.

Ha det så godt som mulig.

God Jul

PS:

Nøtt å knekke:

Du får denne bloggen på nytt i morgen og syv dager fremover. Jeg har fått meg en "I trainer". Sammen skal vi peake dette blogginnlegget gjennom romjulen.

Jeg kan alltid bli bedre.

God jul....!!?? Pøh

Ta deg sammen.

Bedre Jul

EA


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar