fredag 23. januar 2015

Hevelsesuken






Dette er et bilde av Havregrøt
Havregrøt det må jeg si jeg synes er godt.

Denne uken vil jeg bruke til å heve meg.

Jeg vil ta utgangspunkt i en setning jeg har tygget på i går og i natt.
Setningen er:

«Det er spørsmålene som forener oss.
Svarene fragmenterer oss.»

Altså at svarene i naturvitenskap (tradisjonell teori og akademia) og svarene i åndelige spørsmål (religion eller det man tror på) er det som lager fronter.

Mens spørsmålene.
Hva er meningen med livet? Hvordan leve et godt liv? Hva er rett og galt? 
Trenger mennesker mat?
Vann, luft?
Litt armslag?

Hva gjør vi nå fremover?

Dette er spørsmål som jeg opplever forener menneskene som en enhet.

Denne uken vil jeg holde meg til spørsmålene.
De som hever og forener.

Jeg vil undre meg over hvilke spørsmål som kan være fine å stille

Det vil jeg gjøre alene eller sammen med andre.

Hovedspørsmålet jeg vil jobbe med.
Som jeg vil prøve å finne svar på er:

Finnes det svar som forener oss og ikke fragmenterer oss.

For eksempel mener jeg at det finnes urettferdighet på jorden. Jeg mener også at det finnes bedre måter å gjøre ting på og mindre bra måter å gjøre ting på (Les måter å få flest mulig til å ha det bra på)

Hvilke spørsmål kan man stille hvor svaret er forenende/ ikke ekskluderende.
Går det for eksempel an å skrive om ujevn fordeling uten å konfrontere noen som dumme eller som årsaken til den ujevne fordelingen?

Går det an å få til at alle forstår; 

"Hvis du som menneske har behov for å ha det bra så kan du anta at andre mennesker har det samme behovet."

Eller kanskje jeg tar feil.
Kanskje det finnes mennesker som ikke vil ha det bra?

Stort prosjekt.
Kanskje.

Men man kan begynne på sin jobb, sitt virke eller sin venne eller familie flokk.

I vår flokk.
Hvilke spørsmål forener oss?
Hvilke gleder har vi?
Hvilke sorger har vi?
Hvilke drømmer har vi?
Hva gjør vi nå?
Hvilke svar kan vi gi.


Som forener oss.

En hel uke skal jeg bruke på dette.

Det blir en spennende uke til bruk for å heve seg.

Forøvrig hadde jeg en spennende opplevelse her om dagen på vei hjem i vintermørket innover i skogen.

Langs kanten av veien ved enden av der frontlysene sluttet å lyse så så jeg at det var noe svart som løp langs venstre side av veien. Det svarte "dyret" løp innersvinger.

Jeg prøvde å gi litt mer gass for å se hva det var. For å ta det igjen.

Men det løp bare fortere og fortere.
Jeg lurte på om det var en ulv. Men tenkte den var for svart eller for stor og rask.
Tingen beveget seg liksom uten ben som løp.
Merkelig
Hva er dette her tenkte jeg?

Tingen beveget seg fortere og fortere etter hvert som jeg kjørte fortere.

Dess fortere jeg kjørte med fjernlys på innover i skogen

Dess fortere beveget tingen seg

Til slutt fant jeg ut at det som løp rett foran billysene mine

Det som holdt innersvinger for å komme seg raskest mulig unna tusen meterne mine

Det var mørket og skygger langs venstre kant av veien.


3 kommentarer:

  1. "Finnes det svar": Ja! "!som forener oss og ikke fragmenterer oss.": Nei!

    SvarSlett
  2. Genialt! Fantastisk. Du setter fingeren på noe veldig spennende. Og spørsmålet er om svarene som Roar Gulbrandsen (over) gir, og som du selv antyder i til å begynne med i blogginnlegget, fragmenterer. Ikke sant? Det er litt av et prosjekt du har laget deg. Og du traff en nerve hos meg.

    SvarSlett
  3. "Jeg spørger helst, mit kald er ej at svare." Henrik Ibsen i "Et rimbrev" (sendt til Georg Brandes i 1875).

    SvarSlett