lørdag 31. januar 2015

Min historie



For et par år siden skrev jeg en blogg som het "Du er ikke alene".

Den handlet om psykisk helse, kriser og om å prøve å reise seg og om oppreising og det å reise seg.

Har man utfordringer i livet sitt så er man ikke alene. Det er sikkert. Statistikkene viser at over 700 000 nordmenn sliter til enhver tid med lettere psykiske plager som angst, depresjon, sorg, mildere former for PTSD ol. I tillegg er det ca 50 000 som defineres til å være alvorlig psykisk syke i dagens enkle verdensforståelse.

Den verdensforståelsen vil jo forandre seg.

Uansett hva det kalles. Det å føle frykt, anspenthet, tristhet og fortvilelse som vel er sentrale ingredienser i det å ha utfordringer med psyken er ekstremt ubehagelig for den som er bærer av det.

Jeg inviterte også til et testforedrag "Du er ikke alene", hvor jeg delte noe av min historie.
Jeg synes det var vanskeligere enn jeg hadde trodd å holde et foredrag om min historie.

Jeg ble nervøs da jeg for første gang skulle fortelle om en del ganske så vonde ting.

Nå vil jeg prøve igjen. Jeg lager en invitasjon til foredraget "Min historie", her senere. Skal skaffe et bra lokale først og bruke litt tid på å bestemme meg av hva som er hensiktsmessig og dele.

Bra!

Årsaken til at jeg kaller denne bloggen for "Min historie" er at jeg de siste dagene har fått noen e-poster og hvor mennesker forteller meg sin historie.

Takk. Historiene er til inspirasjon. Helt utrolig inspirerende. Og sterkt. Og vakkert.

Det lærer meg noe når jeg skal holde foredraget "Min historie" Og din?
Livet er ikke nødvendigvis en konkurranse om hvem som har hatt det værst eller best. Man har det som man har det. Det er din opplevelse av ditt liv som er spennende synes jeg.

Jeg har nylig vært så heldig og motta gode refleksjoner omkring det at jeg bruker ordet prøve når jeg reflekterer faglig eller folkelig over hva man kan gjøre for å få det bedre i sitt liv. Jeg har mottatt refleksjoner i forbindelse med ordet å prøve som er i følgende retning slik jeg har forstått det:

"Enten så gjør man det, eller så gjør man det ikke. Prøve forklares til å være et noe tamt opplegg"

Dette sier også Yoda i Star Wars. "There is no try. There is only do or do not."

Dette stemmer antakelig i en rekke tilfeller. Slutt å snakk. Gjør det liksom. Bra.

I alt jeg driver på med har jeg et ønske om å være menneskevennlig.
Det er derfor jeg bruker ordet prøve.

Bli med på følgende bilde eller metafor.

Eventyret om lille ekko:

Lille ekko levde sitt liv ved siden av en murvegg.
Dagene var preget av lek, glede og det å ha det bra.

Så begynte murveggen å falle sakte men sikkert over lille ekko. Det tok flere år. Og i mange år sto muren fortsatt oppreist. Den sto på skrå. Noen ganger falt den i akutte rykk mer og mer over lille ekko. Lille ekko kjente mer og mer tyngden av murveggen over seg. Det var noe eller noen som fant det riktig og velte veggen over lille ekko.

Det manglet ikke på lille ekko sin vilje eller ufattelige forsøk på å holde murveggen oppe eller å komme seg vekk. "Run like hell" er en sang av Pink Floyd. I just want to feel real good,  er en tekstlinje på låta til Robbie Williams (Feel).

Men murveggen den veide 1000 kg og lille ekko visste ikke hva det å komme seg vekk var.

Etter mange år var det slik at murveggen til slutt lå med alle sine 1000 kg over lille ekko som var klemt helt flat til bakken.

Lille ekko prøvde å reise seg.

Men det gikk ikke.

Fordi murveggen var for tung.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Mennesker som opplever traumer opplever på en måte en murvegg som "klask" klemmer seg flat.
Det er ikke bare bare da. Som medmenneske, blogger og som psykolog snakker jeg om det å blomstre som menneske med den man er og jeg snakker om oppreisning og det å reise seg.
Jeg snakker om "Moving forward".

Jeg vet ikke alt. Men jeg kjenner min opplevelse av min historie. I tillegg til et hovedfag i psykologi fra NTNU og et embetsstudie i psykologi fra Danmark som jeg føler ofte er til hjelp når jeg støtter andre.

Jeg leste en bok en gang om en person som var glad for de livserfaringene denne hadde hatt. Blant annet handlet boken om harde depresjoner. Dette var vedkommendes historie og det hadde gjort denne til den, den var. Personen fortalte at han/hunvar glad for å ha hatt sine depresjoner.

Jeg snakket med en annen person om samme boken. Det var et menneske som slet med og hadde slitt med kroniske tilbakevendene alvorlige depresjoner i over 30 år.

Vedkommende sa: "Jeg er ikke glad for de depresjonene jeg har/ har hatt. Personen som har skrevet denne boken kan rett og slett ikke ha vært depreimert nok"

Jeg unner de begge sin opplevelse av sin virkelighet. Jeg sier ikke annet enn å gjenfortelle historier jeg har hørt.

Ideene jeg deler om det å få det bedre i sine liv hvis man har behov for det, som er et forsøk på folkelige måter og dele psykologi på, kan så abslutt være verdt å prøve seg på.
Men får du det ikke til så er det ikke fordi du er dum eller dårlig.

Murveggen som tynger deg for tiden kan være for tung. Metodene vi har kan være utilstrekkelige.

Det er innsikten jeg ønsker skal få ekko i den norske kulturen med referanse til det å prøve.

Hvis man prøver men allikevel ikke får det til. Hvis man prøver så mye man opplever at man kan.

Kunnskap om at man har prøvd så godt man kan er kanskje det som kan gi fred i den situasjonen som allikevel er.

Kanskje det er det som lindrer.

Aksept, eller mindfulness ville være et faglig navn på dette.


2 kommentarer:

  1. Jeg har brukt svært mange år på å skjønne at jeg er schizofren, herunder på å forstå at opplevelsene jeg har hatt av overvåkning og tortur har vært innbildning. Det er vel en side ved aksepten, det at en erkjenner belastningen som den er, og forholder seg realistisk til den. Jeg er glad for at jeg er kommet dit jeg er i dag. Det reduserer belastningen, og gjør at jeg kan fokusere på mulighetene. Så jeg tror på det du skriver. Det å sloss i mot førte meg bare inn i en lang rekke psykoser.

    SvarSlett