søndag 18. januar 2015

Mitt liv blant profesjonelle



I militæret bruker man uniform. Da vet man hvilket utstyr soldater og offiserer har og man kan planlegge gode operasjoner med en kjent rammefaktor.

Det samme gjelder for politi, brann, redning, sikkerhet og helse.
I næringsliv snakker også en del folk om uniform. Altså at dressen og drakter eller casual pene klær er uniformen.

Årsaken til uniformering i næringsliv er vel kanskje ikke å ha oversikt over hva utstyret tåler av vær, vind eller klatring. Årsaken der handler kanskje mer om konformitet, å være representabel eller at det handler om ønsket om autoritet eller gjennomslag.

Et lite forskningsopplegg jeg leste en gang viste at 3 ganger så mange fulgte en mann i dress over gaten på rød mann (rødt lys) enn en mann i Ola bukse.

Det handler om å selge. Selge produktet. Selge budskapet.

Du skal selge deg selv som merkevare. Du er en merkevare.
Innovasjon Norge skal ansette en merkevare direktør for Norge nå.
Regjeringen selger for tiden unna millioner av mål med Norsk land til private eiere. Disse to tingene henger ikke sammen men de henger allikevel sammen.

Så klart. Salg. Konkurranse. Vinne. Kortsiktig avkastning og kortsiktig generelt sett.

Det er det vi får til nå for tiden!!!
Sikkert ikke noe nytt. Franskmennene selger unna vingårder fortere enn man klarer å si. Det har vært i familien i 400 år.

Nå jobber jeg som psykolog. Da er uniformen å kle seg litt løsere i snippen.
Selv om jeg jo har fått kommentarer fra pasienter om at jeg bruker sko tøffere enn psykologer flest gjør. Forventningen var fotform sko ble jeg fortalt. Eller sandaler med sokker inne i.

Spennende. Ingen av de psykologene jeg kjenner bruker slikt fottøy på jobben.
Men Dr Martens det har jeg da sett.
Jeg har andre sko!

Jeg reflekterte litt over dette med uniform da jeg så på spellemanns prisen her om dagen.
Det var ikke mye Rock’n Roll over de frigjorte sjeler som vant det ene eller det andre der.
Jeg opplevde at de var blitt profesjonelle.
De også.

De har vel en trener som setter mål og strategi og trener på riktig måte å si takk på under en tv sending slik at de lykkes.

Og det å lykkes.
Det å ha suksess det handler om spellemannspriser, antall solgte plater, billettsalg og
om…. Ja. Akkurat. Profesjonell atferd. (Penger). Jeg unner musikere og kunstnere penger. Mange løper mange mil etter en skarve hundrelapp.

Musikere som skal vise oss at det iallefall er noen som lever litt Rock’n Roll her i verden er blitt profesjonelle, de også.
(Jeg snakker ikke om rus her!) Heroin brukes såvisst både av folk på gata, i møterom med dress og av musikere. Det er ikke det jeg kaller rock'n roll. 

Jeg tenker at Heroin er doping for å overleve et liv blant de profesjonelle.

Jeg håper at folk har det bra. Popmusikere, rockere, psykologer med eller uten fotformsko og forretningsfolk. Håper at folk på gata, muslimer, hinduer og pinsevenner har det bra også.
Buddister. Militærnektere. Alle.
Og... 

Jeg må si.
Jeg synes det blir trangere og trangere.
Kjedeligere og kjedeligere.
Lite ekte liksom.
Jeg synes jeg merker det når jeg er på fest eller selskaper også.
Det genuint ekte liksom:

«Ja det går bra med barna. Vi liker å ta det rolig i helgene. Det er jo viktig å hente seg inn etter uken. Barna våre driver med dans, sang, langrenn, tegning, gitar og lekser. De har endelig begynt å ta valg med tanke på fremtiden»

Det jeg driver med er å være en motkraft mot denne profesjonaliseringen.

Jeg tror den er farlig for vår folkehelse og dermed for vår konkurransekraft.
Hvis det er noen som tror at det er konkurranse som er den eneste løsningen på utfordringene vi har her i verden.

Vi er blitt de profesjonelle blant oss og vi er her for å vinne konkurransen. 

Når ble det en konkurranse? 

Er det menneskene som er elendige og råtne i sin natur slik at samarbeid er en umulig ide.
Hva om det ikke finnes us and them.

On this planet. There is only us.

Jeg for min del
Tror det er gått for langt.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Noen spør meg om jeg ikke er redd for konsekvensene av å legge mine ærlige refleksjoner på linkedin eller på Facebook med ofte et motsatt budskap enn dette: 

"Du kan alltid bli bedre. Du klarer mer enn du aner. Kjør på. Jobber du hardt kan du oppnå suksess"

De spør om jeg er redd for at det skulle føre til at jeg ikke får jobber og sånn.

Jeg jobber jo som foredragsholder for organisasjoner og organisasjonrådgiver ved siden av å jobbe som klinisk psykolog.

Ja det er jeg redd for. Jeg er redd for at jeg ikke skal tjene nok penger. Jeg trenger ikke så veldig mye. Men jeg trenger nok.

Jeg kan imidlertid ikke være uærlig lenger.
Jeg kan ikke gjøre det jeg, som mangeårig markedsdirektør, vet jeg skal gjøre for å selge noe.

Jeg prøver å sette folk fri. Meg selv og andre.
Frihet genererer mye mer kraft i individer eller i organisasjoner enn profesjonalitet og nøye innstudert atferd.

Det er min mening.
Det er min erfaring.


Det liker folk å høre om. 

1 kommentar:

  1. "Profesjonalisering" er et ord på dette uvesenet. Tilpasningen blir egentlig en mistilpasning, ved at der er normer og regler knyttet til det å være en mester, slik at det å mestre blir en byrde. Den som velger å gå sin egen vei, og ta avstand fra konformiteten, blir sett på som en trussel.

    SvarSlett