torsdag 12. mars 2015

Jeg slutter fred med meg selv

Det ligger en stor befrielse i følgende triste innsikt i meg selv.

Jeg har i de største deler av mitt liv mislikt meg selv i meget stor grad.

Dette faktum står for meg mer og mer klart.

Når jeg ligger her i sengen denne torsdagsmorgen en dag i mars 2015 så ser jeg det hele tydelig for meg.

Jeg har i grunn aldri likt meg selv noe særlig.

Jeg vil si det slik: Mitt liv har vært preget av selvforakt.

Jeg er en person som i stor grad har hatet meg selv.

Selvhatet er en så stor del av meg at jeg antakelig kommer til å gjøre det en og annen gang en stund til fordi det er en vane. For øvrig er det slutt.

Det ligger en befrielse og en begynnelse på en helt annen reise for meg i og med erkjennelsen av mitt eget selvhat.

Stort sett har jeg kritisert meg selv for det meste jeg har gjort til tross for at det alltid har vært gjort i den beste mening og med all mulig tilgjengelig kraft. I alt for mange sammenhenger har jeg også blitt (presset) med på ting, gjort ting, jobbet med ting som ikke er i nærheten av det som er min natur eller som gir meg mening.

Derav det selvkritiske blikk. Undres jeg i dag?

Jeg lever mitt liv med sterke smerter i hele kroppen og kronisk angst/ stress i verdensklasse. Jeg smiler/ er god til å smile selv om jeg for det meste alltid kjenner dette tannverk. Jeg har arbeidet målrettet i årevis for å få det vekk. Nå arbeider jeg, som i denne bloggen, med å videreutvikle min romslige selvaksept. Sånn er jeg. Sånn er mitt liv. Jeg er snill, kreativ, rar, morsom, stille, alvorlig, fandenivoldsk, trist, glad, forbanna og munter. Jeg er meget fordomsfri men tåler ikke innvadering.

Tåler ikke innvaderende mennesker. Tåler ikke det.

Jeg er innadvendt og jeg er utadvendt.

Jeg er en dyktig nok og over gjennomsnitt samvittighetsfull i mitt virke

Jeg har det ofte OK. Oftere enn før. Ikke finn på å syns synd på meg. Denne innsikt som beskrives i denne bloggen vil gi meg styrke til å ha det bra enda oftere. Det er jeg sikker på.

Det er det eneste jeg ønsker. At jeg skal ha det bra og du skal ha det bra.

Er det så vanskelig egentlig? Å leve med dyp erkjennelse av hvem man er og hva man har eller ikke. Det å slutte fred med seg selv er ikke så lett i et samfunn som ikke gjør annet enn å si. ”Ikke slutt fred med deg selv” (Du kan alltid bli bedre og du bør tåle det du ikke tåler)

Jeg har noen nære venner. Det er fint. 

Forøvrig opplever jeg herved at jeg slutter fred med meg selv.

Jeg er en ensom ulv. Jeg er en individualist. Jeg har ingen problemer med å ha 18 tanker eller historier i hodet samtidig og jeg elsker å være sosial med mennesker som er på en viss avstand.

Det å forklare folk det som for meg er den enkleste ting, føles som å gå tusen år tilbake i tid å forklare at jo, vi har jo hjulet. Det betyr ikke at jeg er fantastisk eller at andre er dumme. Det betyr bare at jeg fungerer på en annen måte enn mange og at jeg i dette øyeblikk avslutter min tid som selvhater. Selv om det vil bli krevende å ikke være selvhater i en verden som ofte handler om å markedstilpassing så går jeg for integritet.

Jeg anser det som kjedelig og lite givende å få forklart ting med god retorikk eller stram logikk gjerne med referanser til en eller annen vedtatt sannhet. Livets mentale del er en så veldig, veldig liten del av min opplevelse av å være levende. Jeg kjenner jeg sovner når jeg ser menneskene babler om den absolutte viten om det ene og det andre.

Jeg tror at en del av våre sannheter i dag vil fremme den mest høylytte latter i nær fremtid.

Min streben for å føle et eller annet nivå av indre aksept eller fred har drevet meg fra skanse til skanse ved å tilby mine gode intensjoner, min tid, mitt gode hode, og mitt vennlige vesen for å gi til andre.

Gi til andre noe jeg ikke har og som jeg egentlig skulle ønske jeg kunne komme i stand til  gi til meg selv.

Jeg tror det er derfor jeg etter alle disse årene ofte ser på menneskene rundt meg.

Jeg hører at de snakker og jeg ser de kjører og stopper og kjører videre og drar på butikken og snakker i telefonen og uttaler seg på tv og mener viktige ting og står i kø og diskuterer på toget eller sover på bussen.

Jeg hører de fortelle om hvor viktig det er å utvikle seg. Hvor viktig det er å være flink. Hvor viktig det er å prestere (gjerne på bekostning av egen trivsel og helse, du tåler jo så absolutt mer enn du tror).

Hvem er disse folka tenker jeg. Disse folka som vet så mye og som vet hva som er viktig og som vet hvordan man skal være og som definerer menneskene rundt seg inn i den ene trangere boksen enn den andre.

Hvem er disse folka som vet hva jeg trenger.

Som tar kontakt kun fordi de trenger noe selv.

Hvem er disse folka som vet hvem du er?

Jeg ser på disse menneskene rundt meg som vet så mye.

Jeg aner ikke hvem de er.

Jeg hører ikke hjemme her.

Det er der den feile oppfattelsen i meg ligger tenker jeg.


"Jeg hører så absolutt hjemme her"

Jeg slutter fred med meg selv

5 kommentarer:

  1. Jeg har i grunnen aldri visst hvem jeg egentlig er. Tidligere visste jeg heller ikke det, det at jeg ikke visste mener jeg.

    Men nå, i mitt syttisjette år vet jeg iallefall det, det at jeg ikke helt vet hvem jeg er. Jo, jeg kjenner jo bruddstykker selvsagt, utvalgte bruddstykker. Men hvordan og hvorfor jeg en gang i tiden gjorde de valgene jeg gjorde, det vet jeg fortsatt ikke.

    Nå ja, kanskje best slik. Ikke å kjenne alt.

    De bruddstykkene jeg kjenner er jo gode å ha selvsagt. De trenger jeg for å kunne orientere meg i dagliglivet. Men vissheten om ikke å kjenne seg selv fullt ut gjør at en alltid føler seg litt forfulgt av noe bak, noe ukjent som plutselig kan dukke opp. Hva dukker opp, gode eller dårlige egenskaper?

    SvarSlett
  2. I wish I was a camera sometimes
    So I could take your picture with my mind
    Put it in a frame for you to see
    How beautiful you really are to me


    (ikke min tekst, men like fullt min tanke/ønske :)

    SvarSlett
  3. SPIRE

    En spire er en prektig sak,
    med rot og strå. Men bjelle
    har bare den med ryggen rak –
    den som av Gud vil telle.

    :-)

    SvarSlett
  4. Takk! Jeg har lest hvert ord du skriver. Jeg kjenner meg igjen. Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Jeg er også en individualist. Jeg trodde en stund jeg kunne greie alt på egenhånd. Nå vet jeg bedre, jeg kan aldri bli uavhengig.

    SvarSlett
  5. Takk! Jeg har lest hvert ord du skriver. Jeg kjenner meg igjen. Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Jeg er også en individualist. Jeg trodde en stund jeg kunne greie alt på egenhånd. Nå vet jeg bedre, jeg kan aldri bli uavhengig.

    SvarSlett