lørdag 19. september 2015

Tro på kjærligheten




Jeg har nettopp sett på filmen Kjærlighetens kjøtere, en Hans Petter Moland film fra 1995, med Stellan Skarsgård, Bjørn Sundquist, Gard B. Eidsvoll og Camilla Martens i rollene.

Jeg har av en eller annen grunn ikke sett den før. Det var ikke så lett å få tak i den nå i 2015. Nå har jeg sett den. Det er en storfilm.

Handlingen foregår på en jaktstasjon på Grønland hvor det er kaldt og jævlig. På engelsk heter filmen, Zero Kelvin, det absolutte nullpunkt altså -273,15 kuldegrader.

Det er kaldt det.

Og kaldt er det i filmen. Det er iskaldt. 

Til tross for den nyankomne Gard B. Eidsvoll (Larsen) som kjemper for å holde fast på sin tro på kjærlighet, mykhet, mildhet og varme er Stellan Skarsgård (Randbæk) en nådeløst kald, kritiserende, kjeftende, ondskapsfull og hard pelsjeger som retter sin slemhet spesielt mot Larsen (Eidsvoll). Bjørn Sundquist (Holm) har en litt mer tilbaketrukken rolle i filmen men viser en sterk rettferdighetssans og kraft til å gjennomføre sine ting når han får nok.

Randbæk (Skarsgård) er ustabil og lunefull og angriper Larsen (Eidsvoll) med kjeft og kritikk og motbydelige seksualiserte historier om at kjæresten hans i Oslo er utro og at han er en pysete dritt som ikke er verdt noen ting, akkurat når man som minst kunne vente det. For eksempel da de har det hyggelig på julaften.

Filmen er sterk og kan minne om klimaet inne i et menneske med sterk og nådeløs angst. Den kritiske stemmen innvendig hos en som sliter med angst er ikke mindre lunefull, ustabil og ondskapsfull enn den måten Randbæk (Skarsgård) oppfører seg på i filmen.

Det kan være et nådeløst iskaldt klima inne i en angstfyllt kropp uten noe form for velvilje eller varme, mildhet, slakk eller annet mer menneskelig som etter min mening er noe mennesker fortjener å lære å gi seg selv.

Larsen (Eidsvoll) har sterk tro på kjærligheten og gir Randbæk (Skarsgård) sjanse på sjanse og tror på det gode hver gang Randbæk (Skarsgård) ber om unnskyld for sin oppførsel.

Men Randbæk (Skarsgård) slår tilbake på en enda slemmere og infam måte.

Det ender med et oppgjør på død og liv mellom Larsen (Eidsvoll) og Randbæk (Skarsgård).

Jeg tror på kjærligheten sier Larsen.

Jeg for min del tror også på kjærligheten. I de mørkeste stunder i mitt eget liv eller i situasjoner hvor jeg hjelper andre så kjemper jeg for å tro på kjærligheten.

Randbæk spiller en rollefigur som egentlig lengtet etter kjærligheten men hans sinn var overtatt av et mørke. Han hadde fått så mange slag at han prøvde å få kjærlighet ved å være ond.

Han hadde mistet seg selv, han var drevet av et mørke og han måtte stoppes.

Sånn er det noen ganger.

Et menneske som sliter med angst og depresjon og som har en nådeløs indre stemme som kritiserer seg hardt og lunefullt og ondskapsfullt kan ofte havne ut i tilstander hvor man tror på det stemmen sier. Mange tror faktisk at det er sant at man er verdiløs.

Det er leit å se.

Larsen (Eidsvoll) i filmen trodde gang på gang at Randbæk (Skarsgård) hadde endret seg.

Kanskje han trodde at måten han var på, tilgivelsen han ga og vennligheten han prøvde å innføre kunne myke opp det forsteinete og harde indre liv til denne drittsekken av en hatefull pelsjeger.

Men det stemte ikke. Selv om vi fikk innsyn i lengslene «hvorfor skal du elskes mer enn jeg» så var de faktiske forhold at Rabdbæk (Skarsgård) var der kun for å fjerne siste rest av lys, velvilje og menneskelighet.

Det er mange meninger om hvordan man skal ta et oppgjør med en indre nådeløs kritisk stemme.

Min mening er at et viktig første steg på veien er observasjon. (Metakognisjon)

Det og se hva den indre kritiske stemmen driver på med. Lytte til den. Se på den med nysgjerrighet.

Kanskje kan man da gjennomskue den til slutt sånn som Larsen (Eidsvoll) gjorde med Randbæk (Skarsgård).

Den indre kritiske stemmen lager kvalme, den snakker ikke sant og den er villig til å gå veldig langt for å ødelegge for deg.

Ikke mist troen på kjærligheten.


Tro på kjærligheten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar