tirsdag 21. juni 2016

Til foreldrene - Impuls 8



Impuls 8 – En fortelling om nåde

Prosjektet du nå leser et innlegg av vil når det er ferdig bestå av 27 impulser. Prosjektet er kunstnerisk og fritt-tenkende med godt hjerte. Det handler om å løfte seg selv og slekten videre. Du må antakelig lese tidligere innlegg i prosjektet for å forstå dette innlegget.

Dagens impuls handler om nådepunkter i menneskenes liv. Slik jeg ser det er de våkne nådepunkter langs et menneskes livsvei sentrale for trivsel fremover hvis man har manglet livskvalitet i fortid.

I dette innlegget fortelles det en sterk historie om nåde i forhold til alvorlige overgrep.

Hvis du ikke ønsker å lese om et så alvorlig tema i dag så skal du avslutte nå.

Avslutte nå
Avslutte nå
Avslutte nå

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Følgende hendelsesforløp er delt til meg. Hovedpersonen som har fortalt det som har skjedd ønsker at teksten skal være til støtte for mennesker som trenger det.

“Jeg føler for å dele det viktige som hendte i mitt liv for noen uker siden. For at dere skal forstå, må jeg fortelle litt om bakgrunnen for hendelsen.
Jeg ble seksuelt misbrukt fra før jeg fylte 2 år, og frem til jeg ble 8 år. Dette har preget hele livet mitt, og jeg har måttet bruke mye tid på selvutvikling og selvransakelsens vei. Jeg har jobbet hardt for først å "overleve" og så for å være levende som menneske. Det har kostet mye, og det har vært en steintøff jobb. Jeg tror at for en som "ikke er utsatt" så er det umulig å forstå hvilke skader slike overgrep gjør. Det handler ikke bare om at sexlivet blir ødelagt, den delen er faktisk bare "a piece of cake" oppi det hele. Jeg vil si det så sterkt at jeg har følt det som at hele livet mitt, den jeg er, har vært knust. Jeg har følt meg som en knust krystallvase, dere vet jo at en knust krystallvase blir til tusenvis av små biter. I tillegg har jeg hatt et stort åpent kjøttsår inni meg. Smertene som har vært inne i kroppen var store, vonde og konstante. Dette er metaforer og den enkleste måten å forklare situasjonen på.
Jeg har jobbet systematisk med meg selv, jeg har sett på en og en bit, av den knuste krystallvasen, blitt kjent med den, renset den og lett etter dens riktige plass i dette uendelige puslespillet, og satt det sammen, bit for bit.
Det har vært en kjærlighetsreise, en kjærlighetserklæring til meg selv, til de som står meg nær, og til selve livet.
I tiden før hendelsen jeg skal fortelle om her opplevdes det som om krystallvasen bare hadde en eller kanskje to sprekker igjen. Jeg opplevde på en måte at det var kommet en skorpe på kjøttsåret i mitt indre! Jeg var opptatt av å la såret få være i fred slik at det skulle få gro helt igjen, at arret skulle bli så lite som mulig og jeg ønsket at det helbredede vevet skulle være elastisk.
En morgen våknet jeg med en herlig følelse; jeg følte seier, jeg følte jeg hadde
klart det, og ble forundret, for jeg ante ikke hva det var jeg hadde klart (Det er ofte sånn jeg opplever min intuisjon, den forteller ikke alltid alt, slik mange tror).
Jeg sto opp, og gikk en tur på butikken for å kjøpe sitron og melk. Planen var å forte meg hjem fordi jeg hadde en tlf. avtale som jeg ville ringe så raskt som mulig. Da jeg kom i butikken, hadde de fristende jordbær slik at jeg ble lenger enn planlagt, men følte meg tilfreds da jeg pakket varene og gikk ut. Det som skjedde videre, hadde jeg ikke trodd på, om noen hadde fortalt det til meg dagen før.  Den første jeg så på den andre siden av gata da jeg kom ut av butikken, var det mennesket som har forgrepet seg på meg da jeg var barn. Vi så rett på hverandre, og så bort fra hverandre. Jeg gikk i retning hjemover, og så at overgriperen snudde seg. Det var tydelig av kroppsspråket hans at han følte situasjonen ubehagelig. Han stoppet og krøp sammen. Jeg kjente bare styrke og uten å tenke mer i gjennom det, kjente jeg at jeg ville gå bort til han å si hei. Det gjorde jeg. Det første jeg sa var: ”Hei, jeg vil gi deg en klem!”. Jeg ga han en god klem, og selvsagt ble han overrumplet. ”Har du det bra”, spurte jeg han. ”Kjempebra”, svarte han, men jeg så på ansiktet hans at livet ikke er lett, og at det var tårer i øynene.
”Så fint at du viser meg at du fortsatt lyver”, tenkte jeg i mitt stille sinn. Og fortsatte samtalen om bygda og om barna mine. Jeg kjente at jeg sto trygt og godt på beina mine, og jeg hadde bare en bitteliten dose av skjelving i leggene. Jeg kjente at det var jeg som var blitt den sterke, jeg så at han fortsatt var et offer, et offer for egne handlinger og egne livsvalg.
Etter noen minutter sa jeg som sant var at jeg måtte hjem og jobbe. Jeg sa hade, snudde meg å gikk. Følelsen jeg hadde da, var spesiell. Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive den, men den var og er stor! En annen fin ting med situasjonen var at jeg ikke sa noe om at vi snakkes, vi sees, eller du er velkommen på kaffe. For det er han faktisk ikke! Jeg bare gikk, og kjente seieren og styrken og ikke minst stoltheten over meg selv. Jeg snudde meg ikke, bare gikk hjem, lykkelig. Jeg kjente at såret var grodd. Nå er overgrepene fortid, de styrer ikke lengre mitt liv. Jeg er fri. Denne dagen i mai blir nå en ny dag jeg kommer til å feire hvert år, akkurat slik jeg har det med en spesiell dato i januar, som er datoen jeg tilga overgriperen på. Det hele var så fint den dagen dette skjedde, jeg er glad og veldig fornøyd, og ville bare dele. Hilsen meg i frihet

I den faktiske hendelsen som er gjenfortalt i dette blogginnlegget har hovedpersonen blitt større enn den menneskelige stakkarslighet som ligger til grunn for den overgripende handling. Hovedpersonen erobrer sin frihet ved å gi nåde til seg selv gjennom å gi nåde til overgriperen. I det videre passer hovedpersonen på seg selv ved å være anonym og ved å ha klare grenser i forhold til hva nåden består av. Nåden omhandler for eksempel ikke å be overgriperen hjem til kaffe. Nåden i fortellingen handler i hovedsak kun om hovedpersonens egen livskvalitet som utligner den overgripende handling ved å tilgi, uten å godta. Underteksten i fortellingen om møte med overgriperen er: ”Det du gjorde er ikke riktig, men jeg identifiserer meg ikke lenger med det, jeg har gått videre med mitt liv.”

”Jeg kjente at det var jeg som var blitt den sterke, jeg så at han fortsatt er et offer, et offer for egne handlinger og egne livsvalg. ”

Hovedpersonen legger merke til at overgriperen har tårer i øynene da han sier at han har det kjempebra. Avstanden til overgriper og overgrep er blitt så stor at det er mulig for hovedpersonen å legge merke til at overgriperen lyver og er preget av sitt liv som offer for sine livsvalg, uten at hovedpersonen selv å bli overveldet av vonde følelser. Den nådefull klemmen som gis av hovedperson til overgriperen er en fysisk ”nær” klem men samtidig en markering av avstand til overgriperen. ”Der er du med ditt, her er jeg, uten ditt.”

Historien beskriver slik jeg ser det elementer ved forvandlingen fra å være offer til å bli myndig aktør i eget liv. Veien til nådepunktet har vært lang og tung, men som historien også forteller, så er den gått. Det er en livsfornyende, pustende og håpefull historie synes jeg. Hovedpersonen sier selv at prosessen har vært en kjærlighets handling til seg selv.
Det er ikke alltid like lett å forstå hva denne kjærlighet til seg selv består av. En måte å bli flinkere til å møte seg selv med kjærlighet på er å innse de menneskelige utilstrekkeligheter ved seg selv og andre. En slik innsikt i det ”ufullkomne og stakkarslige” ved en del mennesker, og det ufullkomne ved seg selv kan gi en mykhet i møte med sin indre tanke og følelses verden. Noen bruker denne mykhet i forhold til seg selv til å finne pusterom for trivsel mens andre bruker den til å sette sine grenser og si sine nei.
Uavhengig av om man er religiøs eller ikke så er det antakelig mange som har fått med seg hendelsen om Kristus (the Christ event) for ca. 2016 år siden. Årsaken til straffeforfølgelsen mot han er i henhold til historiebøkene, det at han var god til å snakke om ting som interesserte mennesker og at folk hadde sett at han utførte mirakler. Snåsamannen er kjent for sine mirakler, men Kristus var mer enn det. Han var så absolutt et menneske utenom det vanlige og han ble dømt til døden av datidens makthavere på grunn av det. Rett før han døde på korset, som et ledd i hans livsmål, nemlig å vise at ånden er sterkere enn materien, sier han til sin Gud i himmelen: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”
For meg er det klart at et menneske som utfører alvorlige overgrep som beskrevet i denne historien er mennesker om ikke vet hva de gjør. De er drevet av instinkter og drifter uten å noen form for menneskelig tilstedeværelse når handlingen utføres. Noen er til og med så tilfreds med det de driver med at de deler stolte bilder av sine aktiviteter i hemmelige fellesskap. ”Se her a mann”, sier de til hverandre og deler bilder av overgrep mot barn ned i ett års alderen som andre deler bilder av den nye motorsykkelen sin, eller av en fottur i fjellheimen. Et slikt menneske ”kan ikke vite” hva det gjør. Den som vet fullt ut hva den gjør, gjør ikke slike ting, psykopat eller ikke. Min mening er at samfunnene har innsett dette dyriske og selvopptatte element ved noen mennesker. Derfor er det i moderne samfunn vanlig med lover (stortinget) og håndhevere av loven (politi, domstoler).
Problemet med å være utsatt for overgrep, seksuelt, fysisk eller psykisk er at andres overgrep krenker menneskets egen suverenitet over sin egen kropp. Når grensene for egen kropp krenkes så blir opplevelsen av å være et eget individ utvisket. Denne utviskelsen av å være et individ adskilt fra omverdenen kan gi store tankemessige, følelsesmessige og andre fysiske eller atferdsmessige problemer. Tryggheten har blitt sparket ut av mennesket og opplevelsen av individualitet (jeg er mitt eget individ) er redusert. Det er som å være en vanndråpe i et hav uten å ha så mye av den adskilte vanndråpe opplevelsen igjen inne i seg selv. I en slik flytende tilstand er det dessverre vanlig at offeret for andres overgrep sitter igjen med alvorlige problemer fordi ”krystall vasen er knust”, for å bruke hovedpersonens egne og gode lignelse.
Hovedpersonen i historien i dette blogginnlegget har tatt tilbake erkjennelsen av å være et individ adskilt fra omverden og overgripers umenneskeligheter. Jeg blir optimistisk og glad hver gang jeg leser eller erfarer at det går an. Det er mulig å komme seg videre!
Noen som forteller om lignende historier som i dette blogginnlegget grubler på om overgripere forstår hvor galt det denne har gjort, er. Mitt svar er: Noen mennesker som forgriper seg på andre kommer en gang til sitt eget nådepunkt, hvor de forstår hva de har gjort, får tak i nåden, og er i verden på en ny måte fremover. Det er bra når målrettet innsats hos overgriper eller hjelpere fører til at det skjer. ”Den eneste mulighet for å ikke være en overgriper lenger er å slutte å utføre overgrep”.
Noen overgripere kan forstå det gale de har gjort ”i teorien” uten at det fører til endring i atferd, mens noen ikke klarer å ta inn over seg at det er fullstendig galt det de har gjort. Jeg vet at dette faktum er vondt å forholde seg til. Mitt råd er at mennesker som har vært utsatt for overgrep fokuserer på sin egne muligheter for å lage seg et så godt liv som mulig, mer enn de fokuserer på å forstå det uforståelig stakkarslige hos et overgripende menneske.
Hvis du som leser dette blogginnlegget er i en relasjon hvor det er noen som ikke behandler deg bra så ber jeg deg om å være smart når du rømmer til nærmeste krisesenter, men jeg ber deg begynne planleggingen av din vei vekk snarest mulig. En gang, er alltid en gang for mye, - kom deg vekk. Ta vare på deg selv og skaff deg den hjelpen du trenger når du trenger det.

Avslutning
Det å se på deg selv i nåde, er en ferdighet som kan læres.
Selv om du ikke klarer å se deg selv i nåde i dag så betyr ikke det at du aldri kommer til å klare det. Kanskje noen opplever nåden som en flyktig gjest i sitt hus. Den kan komme og gå, men etter hvert så blir den der mer og mer, -ikke gi deg.

Det blir i det videre 6 blogg innlegg om nåde utover høsten. Nådens ferdighet er sentralt på veien mot det gode liv. Dette er uavhengig av om mistrivselen skyldes at man er utsatt for overgrep, har jobbet for mye og er sliten, er i skilsmisse, har mistet jobben, har for strevsomme mål for seg selv, ikke har fortalt til familien at man er lesbisk, føler seg ensom eller hva det skulle være.

Jeg er takknemlig for at jeg har fått ta del i historien som jeg har brukt til å snakke om nåde i dette innlegget. Da jeg kvalitetssikret teksten med hovedpersonen ønsket vedkommende at jeg skulle utdype at veien har vært lang og vanskelig med opp og nedturer men at det etter hvert ble mulig å lage seg et OK liv med bedre evne til å sette grenser og økende erkjennelse av å være verdifull. Hovedpersonen vil skape håp ved å dele sin historie og fortelle at det kan gå an å lage seg et godt liv til tross for det vanskelige. Hovedpersonen har fått hjelp i langvarig terapi, egen fokus på selvutvikling, diverse alternative behandlinger og psykomotorisk fysioterapi.

Det er ikke bare lett å komme til nådens vendepunkter i sitt liv. Veien til nådens vendepunkt og veien videre mot et bedre liv vil være forskjellig for menneskene. Det er antakelig mer viktig å utføre den på sin egen måte enn på andre sin måte.

Kjære medmenneske, nå tar jeg sommerferie

- ha en så god sommer som mulig!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar