fredag 22. juli 2016

Til de berørte

Kjære medmenneske

Det er 22. Juli i dag og jeg vil skrive en vennlig tekst til de berørte.

Teksten handler om lidelsestrykk, om håp og om veier mot bedre livskvalitet for de som trenger det eller ønsker å lese om det. De som ikke ønsker å bli mer påminnet tragedien den 22. Juli enn det som allerede er tilfelle på en dag som dette, kan stoppe å lese denne teksten nå. Jeg vet at flere mestrer sine dager og øker sin livskvalitet ved å ikke tenke for mye på tragedien. Det vil jeg respektere. Målet er så mye livskvalitet som mulig og måten man får til det på er forskjellig fra person til person.

Hvis du ikke vil lese videre, stopp nå.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Noen berørte føler at de har kommet seg videre i livet sitt i det de opplever et ok nivå av livskvalitet mens andre sliter fortsatt, forståelig nok. Noen føler at de burde ha det bedre siden andre har klart å få det bedre mens noen er sinte eller fylt av avmakt fordi de ikke føler at de får den hjelpen de burde fått etter en slik nasjonal tragedie. Andre føler at hjelpesystemet rundt en som sliter utrykker at det er på tide at personen kommer seg videre, ”det er jo så lenge siden”. Jeg vil i denne teksten minne om at man har det som man har det, samtidig som jeg vil skrive om det å ha det så godt som mulig i den situasjonen man er i. – Best mulig livskvalitet!
Når det gjelder opplevelsen av et traume og PTSD som på norsk er en forkortelse for Post Traumatisk Stresslidelse, så vil måten man har det på alltid variere fra individ til individ. Det er mange årsaker til dette. Det kan være medfødte egenskaper som gir forskjellig motstandskraft mot tragedier, det kan være livserfaringer før tragedien inntreffer eller det kan være det spesifikke innholdet ved det man opplevde. Dette vil som oftest være forskjellig fra individ til individ selv om man er en del av den samme tragedien. Det kan også være sosiale forhold og muligheten for å støtte hverandre som påvirker livskvaliteten i etterkant av en alvorlig hendelse. Noen skammer seg fordi de har det veldig vondt, selv om det de opplevde ikke var like forferdelig som det andre opplevde. Min mening er at dette ikke er en konkurranse, - man har det som man har det. Det hadde vært deilig å ha det annerledes og det er et mål å få det bedre. Men man burde ikke ha det på en annen måte i betydningen av at man burde skjerpe seg.
Noen foreldre som har overlevende barn etter katastrofer strever hver eneste dag i forhold til barnet sitt, fordi de føler avmakt. Barnet deres kan slite og de får ikke hjulpet sitt barn ”slik en god forelder burde”. Avmakten kan føre til en litenhet hos forelderen som kan snu situasjonen på hodet, og bringe barnet over i omsorgsrollen for sin forelder. Tragedier kan altså komme til å påvirke familielivet på flere måter.
Flere berørte etter en traumatisk hendelse sliter med søvnproblemer, meningsløshet, sinne, slitenhet, mareritt, kroppslige smerter, problemer med mage, blære og tarm, skvettenhet, påtrengende bilder av det som skjedde, kaos i hodet, en endeløs redsel eller perioder med de svarteste depresjoner selv om det er mange å etter det som skjedde. Noen opplever kanskje også perioder med ønsker om å dø. Mitt budskap er alltid, - ikke gi opp, livet kan bli bedre, - det går an å finne tilbake til livskvalitet.
Problemene etter et alvorlig traume kan være langvarige og ekstremt smertefulle. De som ikke har prøvd noen uker uten søvn, et par tunge år med depresjoner, 10-15 panikk lignende angstanfall etter å våkne iskald og svett opp etter harde mareritt,  kan vanskelig sette seg inn i det lidelsestrykk som kan være en del av hverdagen for et menneske som lever med PTSD. I møte med mennesker som sliter med å få andre til å forstå sitt lidelsestrykk, prøver jeg å få de til å akseptere at det ikke er så lett å forstå for de som ikke har erfart det eller lært om det. Smertetrykket ved PTSD kan være som å leve med pågående boring i en tann med et stort rotfyllingshull uten bedøvelse, bare at den pågående smerten er tristhet, frykt, nervene uten på kroppen, indre kaos, sinne, eller meningsløshet.
Noen som har opplevd forskjellige traumer begynner å drikke mye alkohol eller gir seg selv andre former for rus inkludert mange sexpartnere, TV serier døgnet rundt eller det å jobbe eller studere veldig mye, for å prøve å roe seg ned på den måten. Jeg har ikke noen problemer med å forstå dette, men jeg mener imidlertid at det ikke er sikkert at det er en bærekraftig løsning.

En av flere lindrende tilnærminger til de vanskelige deler ved livet etter en tragedie, består av balansen mellom aksept og endring. Dette er en tilnærming som er beskrevet i flere former for kognitiv orientert terapi, - blant annet i ACT som er forkortelsen for Acceptance og Commitment Therapy, eller i Dialektisk Atferds Terapi.


                                     Aksept                                Endring







Aksept: ”Nå har jeg det vondt. Det er ikke så rart siden jeg har opplevd det jeg har opplevd. Jeg merker at jeg tenker at jeg burde ha det bedre, fordi det er noen som opplevde verre ting enn meg som har det ok. Men jeg husker plutselig på at jeg har det som jeg har det og det er ikke min skyld. Akkurat nå så kan jeg lindre lidelsestrykket ved å ta en vennlig arm rundt meg selv og si at jeg nok skulle ønske ting var annerledes og at jeg ikke hadde opplevd det som jeg har opplevd. Jeg håper jeg vil få det bedre etter hvert, men akkurat nå så har jeg det vanskelig. Sånn er det nå”.

Samtidig som man lindrer sitt eget lidelsestrykk ved å være aksepterende og vennligsinnet mot seg selv når smertene, tristheten eller angsten herjer så kan man utfordre seg selv. Dette er endringsfokuset i balansen mellom aksept og endring.

Endring: ”Jeg har det ikke så lett akkurat nå og jeg prøver å akseptere det, men jeg lurer allikevel på om det er det noe, lite eller mye, jeg kunne forandre slik at jeg får det litt bedre. Nå er det som det er, men finnes det noe jeg kan gjøre med livet mitt å få det litt bedre?”

Jeg tenker ofte på de berørte på denne dagen, og hva jeg kunne gjøre for at folk skulle få det litt bedre. Jeg tror på det å prøve å ha det så godt som det er mulig i situasjonen slik den er, men samtidig prøve å justere situasjonen litt i retning av det bedre, hvis det er mulig.

Går du i terapi?
Har du prøvd flere terapiformer?
Har du prøvd flere terapeuter?
Har du prøvd psykomotorisk fysioterapi?
Har du prøvd medisinsk yoga, mindfullness, meditasjon, Mentalisering, Accept og forpliktelsesterapi, Kognitiv Atferdsterapi…
Har du prøvd EMDR (Eye movement desensitization and reprocessing)
Er flere typer medisiner prøvd ut?
Har du prøvd tankefelt terapi (TFT)?
Har du prøvd familieterapi, gruppeterapi?

Har du prøvd å reise jorden rundt?
Har du prøvd…

Ikke gi opp. Ett eller annet sted der ute finnes muligheter for deg som ikke har den livskvaliteten du skulle ønske deg, til å lage deg et så godt liv som mulig.

Kjære berørte og kjære alle medmennesker, ha det så godt som mulig!

Får du det ikke til i dag, så betyr ikke det at du aldri får det til.


1 kommentar:

  1. Takk for at du så inndiktsfullt tørr å sette ord på hvordan mange har det. Jeg er ikke 22 Juli berørt men er berørt av annet traumer i livet dom har satt dype spor.

    SvarSlett