mandag 22. august 2016

Mandag morgen blues



Hun våkner opp som vanlig på venstre side av sengen. På høyre side ligger det ingen. Kjæresten hennes trengte en pause. Det var det hun fikk beskjed om for en uke siden. Hun halvveis reiser seg og vrir seg ut av sengen mot venstre og setter seg opp på sengekanten med bena på gulvet. Hun har som vanlig på seg pysjbukse og t-skjorte i tynt og behagelig stoff.  Det er fortsatt litt sommer igjen i været slik at tregulvet som kan være så iskaldt om vinteren har litt varme i seg i dag. Tregulvet har varme i seg men innvendig føler hun kalde gysninger. Hun sitter på sengekanten med albuene på hvert sitt kne og hviler hodet tungt i begge hendene.

Pause skulle kjæresten hennes ha. 

I fire år har vi vært sammen og dette er takken jeg får. Hun må ha en pause. Som et vannrett lynnedslag midt på en sommerdag sa hun det: Jeg må bare ha en pause jeg. Tenke litt igjennom forholdet vårt. Som om vi aldri har kjent hverandre. Som om alt det vi har snakket om, åpenhet, ærlighet, trygghet til å diskutere de vanskelige tingene. Som om alt det ikke betyr noen ting. Gifte oss skulle vi. Eller partnerskap da som de kaller det så jævlig fint. Ja da må man vel for faen være partnere da.”

Så gråter hun. Hun hulker i en halvtime, så går hun på badet, tar seg en dusj og gjør seg klar for dagen. Hun setter over kaffe. ”Takk og lov for kaffeautomaten”, tenker hun da hun trykker på knappen. God kaffe klar på under et minutt.

Hun står, ser ut av vinduet og drikker den gode kaffe. Det er stille. Folk er inne enda.

”Noen få minutters kaffepause til meg, kjæresten min har krevd en måneds pause, Æsj.”

Hun tar på seg skoene, jakken og slenger på seg den lille tursekken. Hun synes den var mest praktisk. På bussholdeplassen er det de samme vante ansiktene. De nikker og hilser og smiler. En sier: ”Jeg bare elsker mandager altså!” "Endelig mandag", sier en annen!

Bussjåføren  hilser vennlig da hun går om bord i bussen og småbabler litt som vanlig. ”Hvor er Nina”, spør han. ”Hun har tatt seg en pause”, sier Trine. ”Åh er hun sykemeldt fra jobben”, fortsetter bussjåføren. ”Nei”, sier Trine med litt tydeligere stemme. ”Hun har tatt en pause fra meg”.

Tårer renner sakte nedover kinnet hennes.

”Unnskyld at jeg babler i vei uten å tenke meg om, det var leit å høre” sier bussjåføren. Trine er stille men kjenner det vennlige i bussjåførens stemme gjør godt. Trine og bussjåføren er venner fra ungdomsskolen. Han mener alltid bare godt.

Hun setter seg bakerst i bussen litt unna de andre passasjerene og presser kinnet mot vinduet og stirrer tomt ut. Langs veien ser hun mennesker som sykler, går, jogger, kjører bil eller kjører motorsykkel. Alle er på vei et eller annet sted. Alle er i bevegelse. ”Hvor skal alle disse menneskene,” tenker hun. Bussturen tar ca. 45 minutter men hun enser ikke særlig mye av turen. Hun ser bare tomt ut av vinduet og er ikke tilstede. ”Hei Trine”, sier bussjåføren. ”Du er fremme.” 

Det er tomt i bussen. Foruten bussjåføren og Trine så har alle andre gått av før dette busstoppet i dag. Noen ganger er det sånn. De hender de andre som skal til samme arbeidsplass tar en buss tidligere eller kjører selv. Hun snur hodet sakte mot bussjåføren uten å si noe. De ser på hverandre en stund. 

Det er dønn stille.

”I dag kjører jeg deg bort”, sier han og går frem til førerplassen. Han kjører bussen den siste kilometeren bort til arbeidsplassen hennes, stopper og åpner opp dørene. Hun går sakte fremover midtgangen i bussen og ut foran ved bussjåføren. Hun klapper han kameratslig men løst på skulderen og sier; takk for at du er så grei. Så går hun inn på jobben.


”Hei alle sammen, i dag skal vi lære mer om den lille gangetabellen. Er det noen som vet hva 10x10 er?”

PS: Med emosjonelt arbeid menes det å uttrykke emosjoner for å løse en jobb, selv om man har det annerledes på innsiden.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar